Tale For Prisvinneren:
Tussi, det gamle grå eselet, stod ved bekken og så på seg selv i vannet.
”Sørgelig sa han. ”Det er det det er. Sørgelig”. Han snudde seg og ruslet langsomt nedover langs bekkefaret, plasket over til den andre bredden og
gikk langsomt oppover igjen. Så speilte han seg i vannet en gang til.
”Som jeg tenkte,” sa han, ”ikke det spor bedre fra denne siden. Men det er det ingen som bryr seg om. Ingen som tenker på meg. Sørgelig. Det er det det er.”
Da knaket det bak ham, og ut av buskene kom Ole Brumm.
”God morgen Tussi,” sa han. ”God morgen, Brumm Bjørn,” sa Tussi mismodig. ”Hvis det da er en god morgen,” sa han. ”Noe jeg tviler på.”
”Hva er i veien?” spurte Ole Brumm. ”Ingenting, Brumm Bjørn, ” sa Tussi, ”ingenting. Vi kan vel ikke alle. Og noen av oss kan slett ikke. Sånn er det”
”Hva kan vi ikke alle?” Spurte Brumm og klødde seg på snuten.
”Munterhet. Sang-og-dans. Så går vi rundt om en enerbærbusk.”
”Å nå,” sa Brumm. - Han tenkte seg lenge om, og så spurte han:
”Hvilken enebærbusk er det du snakker om?”.
”Gemütlichkeit,” fortsatte Tussi dystert. ”Tyskt ord som betyr gemyttelig,” forklarte han. ”Jeg klager ikke, men det er Rart Med Det.”
Brumm satte seg på en stor sten og prøvde å finne ut hva Tussi mente.
Det lød som en gåte, og han hadde aldri vært særlig flink til å gjette gåter, for han var jo en Bjørn med Bare Liten Forstand. Derfor sang han Dudeli dei isteden. --- ”Det er i orden det,” sa Tussi, ”bare syng dudeli dei du, og ha det morsomt.” ”Det er det jeg har,” sa Ole Brumm. ” Ja det er noen som har det,” sa Tussi.
”Men Tussi! Hva er det med deg? Spurte Brumm. ”Er det noe med meg?” sa Tussi. ”Du ser så trist ut,” sa Ole Brumm. ”Trist? Hvorfor skulle jeg være trist?. Det er jo fødselsdagen min i dag. Den lykkeligste dagen i hele året.”
”Fødselsdagen din? Spurte Brumm overrasket.
”Selvfølgelig. Kan du ikke merke det? Se på alle presangene jeg har fått.
” Han viftet rundt seg med det ene forbenet. ”Se på bursdagskaken.
Med alle lysene og rosa marsipanlokk.” Brumm så seg omkring – først til venstre og så til høyre. ”Presanger?” sa Brumm. ”Bursdagskake? Hvor da?”
” Kan du ikke se dem?” spurte Tussi. ”Nei,” sa Brumm. ”Det kan ikke jeg heller,” sa Tussi. ”En vits,” forklarte han. ”Ha,ha”.”
Brumm klødde seg i hodet. Han var blitt forvirret av alt sammen.
”Men er det fødselsdagen din helt på ordentlig?” spurte han.
”Nemlig.” - ”Å! Til lykke med dagen, kjære Tussi!” sa Brumm.
”Takk i like måte, Brumm Bjørn!”. ”Men det er ikke min fødselsdag,” sa Ole Brumm. ”Nei det er min,” sa Tussi. ”Men du sa jo takk i like måte.”
”Og hvorfor ikke? Du vil da vel ikke være ulykkelig på fødselsdagen min, vil du vel?. ”Å, på den måten,” sa Brumm.
”Det er sørgelig nok som det er ,” sa Tussi og var helt nedfor av sørgelighet.
”Det greier seg at jeg er ulykkelig. Ingen presanger, ingen kake og ingen lys,
og ingen hurra for deg som fyller ditt år. Men alle andre behøver jo ikke være ulykkelige fordi om –
” Dette ble for mye for Brumm. ”Bli hvor du er!” ropte han til Tussi, og han skyndte seg hjemover, for han følte han måtte gi Tussi en slags presang så fort som mulig, og senere kunne han alltids finne på en mer passende gave.
Utenfor huset sitt møtte han Nasse Nøff som hoppet opp og ned og forsøkte å nå opp til dørhammeren. ”Hei Nøff,” sa Brumm. ”Hei Brumm,” sa Nøff. ”Hva er det du holder på med?”. ”Jeg forsøker å nå opp til dørhammeren,” sa Nøff, ”jeg kom forbi akkurat, og så …”
”La meg gjøre det for deg,” sa Brumm vennlig. Han strakte labben opp og banket på døren. ”Jeg har nettopp vært hos Tussi,” begynte han, ”og stakkars Tussi er i en Meget Trist Forfatning, for det er fødselsdagen hans i dag, og ingen har brydd seg om det, og han er meget Mismodig – du vet sånn som Tussi er – og der var han, - … og det var da svært så lenge det varer før den som bor her åpner døren!” Og han banket en gang til. ”Men Brumm! Sa Nøff, ”det er ditt eget hus”
”Sannerlig er det ikke det, ”sa Brumm. ”Kom så går vi inn!”
Dagens tekst er hentet fra skriften: Første Brummbok, Kapittel 6, vers 60-64.
-----
Nå skal vi bevege oss til neste post i programmet som er utdelingen av Nøffs Ærespris – selveste NÆ!-prisen! Prisen går til den eller de som i løpet av året har ”inspirert oss mest til å tenke med hjertet.” Næ!-prisen deles i år ut for 23 gang.
NÆ!-Prisen er en tom honningkrukke med en sprukket rød ballong oppi.
Vi har nettopp hørt starten på historien om Tussi som hadde en fødselsdag som kom litt brått på våre venner - Nøff og Brumm. Og hva gjør en vel når man plutselig oppdager at en god venn har en fødselsdag man helt har glemt? Man later som ingenting og løper rett hjem for å finne en passende gave. Men det haster litt, i alle fall for Nøff. Noe som førte til at hans gave, en rød ballong, sprakk på veien. Ole Brumm fant fram en liten honningkrukke fra innerst i matskapet sitt og la i veg. Dessverre var det akkurat på den tiden av døgnet
hvor det var naturlig med en munnfull eller to, … og plutselig var gaven blitt redusert til en Nyttig krukke å ha ting i.
Tussi var allikevel svært glad for gavene. Han hadde alltid ønsket seg en ballong, og nå som den var sprukket passet den helt perfekt i krukken.
Ballongen er altså et symbol på våre drømmer, og krukken et sted å gjemme disse. For som Tao Te Ching sier. ” Vi former leiren til en krukke, men det er det tomme inni som rommer det vi måtte ønske.”
---
Om årets NÆ!-prisvinner kan man si veldig mye. Vedkommende er vågal, leken, morsom, klok og byr til tider raust på seg selv. Glad i kokosboller og ”pikknikk”
i slottsparken og hadde tidlig en kampsak – nemlig en forkjærlighet for korps.
Selv om vedkommende er tonedøv. ”Korps var genialt! Det var den enkleste måten å få alle til å se på deg og rope hurra”.
Prisvinneren er også en favorittbarnevakt, blir lett provosert av statsledere med dobbel orange hentesveis og har aldri levert en selvangivelse i tide. Prisvinneren bruker vakre ord som ”Slipsanledning” og ”Penflis” – (alle klær kan være penklær hvis de ikke er tromlet) men unngår helst ord som ”Rabarbragrøt”.
På skiltet under Nasse står det. ”Engstelse blir vendt til mot, stolthet støtter Nasses fot”. Og hvis skiltet bare hadde vært litt større ville vi fått med resten.
”Vit at frykt er motets mor, for som liten er han stor.” Et vakkert dikt av Ole Brumm skrevet til sin beste venn Nasse Nøff. Et dikt som like gjerne kunne vært skrevet til årets prisvinner. For som vedkommende sier: ”Når noe er så trist at man nesten ikke kan snakke om det, så er det fortsatt noe som er gøy der, og det gir meg håp. Vi må tørre å snakke om vanskelige ting, fordi det innerste alvoret tror jeg folk har vanskelig for å dele. Åpenhet gjør forhåpentlig at folk er mindre alene.”
Årets prisvinner gjør det lettere å være åpen for å snakke om ”Tussiene” i oss eller rundt oss. Vinneren inviterer sitt publikum til å gjenkjenne en del personlige egenskaper man ikke så gjerne drøfter høylytt – som det å være en smule unnlatende, ikke tørre å si fra, en dæsj av feighet, det å snakke seg selv ned, eller ømme betraktninger om ensomhet. Årets prisvinner har fra teaterscenen og i en egen programserie på TV evnet å si noe som er viktig og allment uansett om man har opplevd tragedier nært inn på livet eller ikke. Det handler om å lære og leve med seg selv i møtene med det som er vanskelig.
Hun sier ”Sorg og humor er ingen motsetning, kanskje snarere tvert i mot. Humor gjør sjeldent noe verre, etter min mening. Heldigvis så slutter ikke det som er morsomt å være morsomt selv om livet noen ganger er litt for trist. … Det går an å leve videre”
Kjære venner av Nøff
Ta vel i mot årets Næ!-prisvinner
Velkommen – og denne gang med en spesiell vekt på GRATULERER
Else Kåss Furuseth
