Arild Nyquist

Kjære Venner og kjære prisvinner.

Velkommen til den tredje prisutdelingen til Venn Av Nøff. Hvert år deler vi ut NÆ!-prisen til en som har (som det står i statuttene) "inspirert oss til å tenke med hjertet." NÆ!-prisen skal egentlig uttales med en slags H sånn at det blir NÆH! og det er fordi vi kan si NÆH! stilig eller lignende. Denne gangen sa vi kanskje ikke akkurat NÆH! stilig, men heller noe i nærheten av NÆH!-OJ eller NÆH!-Bevares, i hvert fall sa vi ikke NÆH! stilig. Det gjør ikke årets prisvinner mindre fortjent til prisen, snarere tvert imot.

Som de fleste av dere vet er NÆ!-prisen en pris til å sette pris på, særlig fordi den er hevet over det merkantile. I likhet med Nasse Nøff og hans gode venn Ole Brumm, og også i tråd med våre tradisjoner, vil vi gi prisvinneren det fineste vi kan finne på. Vi synes vi har funnet formen ved å la Nøff og Brumm være inspirator. Dere husker sikkert at Ole Brumm og Nasse Nøff kom med hver sin gave til Tussi. Våre venner ville gjerne glede Tussi, og Ole Brumm ga fra seg en honningkrukke, for hva er vel flottere enn en honningkrukke, (hvor kvaliteten på honningen er sjekket, og dobbeltsjekket og så videre til det ble helt klart at det var kvalitet helt til bunns.) Nasse Nøff ga en lysende fin rød ballong, ikke fullt så godt kvalitetssjekket, men lysten til å gi var så stor at han uheldigvis kom til å snuble - og pang - ballongen mistet sin runde form, og liknet mere en rød fille.

Allikevel, det er begge deler gaver gitt av et godt hjerte og med et åpent sinn, så derfor vil vi også gi prisvinneren en pen men tom krukke med en sprukket rød ballong oppi. En hverdagspokal til bruk når man mest behøver det. Den behøver ikke pusses, ballongen kan tas ut av krukken og den kan legges tilbake igjen så ofte man har lyst. Det fungerer helt utmerket, bare spør Tussi. En slik krukke kan romme drømmer og håp, det tror hvertfall vi!

Årets prisvinner er en enslig fugl, slektskapet med kråker er på mange måter åpenbart, men de siste årene tror jeg kanskje at en gjerdesmutt eller en fossekall kan være i hvert fall en slags fettere eller tremenning. Gjerdesmutten fordi årets prisvinner har smøget seg gjennom noe vi tror kan ha vært et trangt gjerde, for på den måten å komme styrket ut på den andre siden. Fossekallen fordi dennes hang til kalddusjer er uomtvistelig, og det å bevege seg ut på det skumleste man vet om gir kalddusjer i fleng. Kalddusjer og gjerdesmutting er noe de fleste av oss gjerne vil unngå, men det er kanskje på nettopp ved gjerdesmutting og kalddusjer man lærer noe vesentlig. Å dykke ned og inn i kanskje betente områder som forholdet til familie og seg selv kan romle opp mye grums. Årets prisvinner er med andre ord en svært modig en, og det vet jo vi at det å være modig kommer an på hvem man er. På den annen side er jo skjeggbulbulen også en fugl, og steppevandreren likeså, hva jeg nå mener med det. Vi vet om prisvinneren at han skriver for barn, synger for voksne og maler for alle. Ja, han skriver for voksne mest da, og det er der vi har funnet ham.

Mens litterære moter har svingt fra den ene til den andre, har prisvinneren hatt stø kurs rett fram (sett fra hans side.) Vi har sett intervjuer med han, hvor det som oftest blir fokusert på latteren (som sitter ganske løst i tekstene hans), men det har slått oss at det er først og fremst det nådeløse alvoret som har vært kursen hans. Kanskje vi tar feil, men det virker som han skriver for livet.

På den annen side lukter det vafler og knekkebrød, vakre jenter (særlig kona) og geitost. Hans særegne måte å betrakte livet på er vi helt sikker på at Nasse Nøff ville forstå. Vi tror han ville likt seg i dikterens hus. Løs latter og dypt alvor er en fin kombinasjon.

Brumm sier noe om diktning i alminnelighe:

"Men det er ikke lett", sa Brumm for seg selv, mens han stod og kikket på det som en gang hadde vært huset til Ugla. "For dikt og sanger er ikke ting du kan gripe, det er noe som griper deg. Alt du kan gjøre, er å gå dit hvor det har en mulighet for å finne deg."

Og det er akkurat det, - vi vil gi prisen til en som lager et hus hvor vi vet vi kan gå for å gi diktene og tekstene og bildene en sjanse for å finne oss.

Vær så god, Arild Nyquist.