NÆ!-Prisen 2015 gikk til Rune Nilson for hans evne til å inspirere andre til å tenke med hjertet.
Årets prisvinner er en person med mange ansikt og mange stemmer, og vedkommende taler ofte et språk hele landet kan kjenne seg igjen i.
Den påståtte urbefolkningen inkludert. Det ryktes at prisvinneren har en velutviklet, og noe over gjennomsnittet sterk trang til å skremme livskiten ut av forsvarsløse små barn. På en spesiell dag må vi føye til, for vedkommende virker ellers både snill og klok. Stemmen bærer langt og treffer mange. Fra mandag til fredag. Vi har ofte ved disse anledninger lagt vekt på at man kan nå fram med mye alvor gjennom humor. Årets prisvinner er en mester til nettopp dette.
Det å inspirere hverandre til å tenke med hjertet er ikke bare for de store anledningene, for nyhetsforsidene. Det bør helst være en hverdagsaktivitet.
Det er som tannpuss og fredagsrengjøringer. Det må gjentas på nytt og på nytt. Prisvinnerens små daglige drypp, og tidvise tordentaler tror vi når mange med garden nede. Folk som i en travel hverdag, på jobb og hjemme, lar seg inspirere til å tenke nytt om viktige saker. Med et smil om munnen.
Endres tanker, endres vilje, endres vilje, endres handling. Det er når flere handler sammen vi kan endre samfunn. Det er en fordel hvis det er til det bedre. Det motsatte er nemlig mulig. Derfor ønsker vi å gi NÆ!-prisen til en person som i mange år rundt lunsjtider har forsøkt å banke folkeskikk inn i skallene våre, og klart det. Vedkommende har for eksempel sagt:
”Jeg vil gjerne si en ting. Det er ikke en invitasjon til debatt, men min personlige og urokkelige overbevisning. Det er verdisettet jeg måler mine medmennesker ut fra. Kun til orientering – ikke oppe for diskusjon. Les det, eller la det være.
Det lille vi kjenner til av universet, strekker seg 46,5 milliarder lysår i alle retninger. Det rommer MINST tusen milliarder galakser. Bare i vår galakse melkeveien, finnes det mellom 200 og 400 milliarder stjerner lik vår sol.
De fleste av disse har planeter som går i bane rundt seg. Jordkloden er én av disse. Vi bor praktisk talt på et sandkorn på en strand. I en dråpe i havet.
I et atom i en fingertupp. Alt det vi kjenner til, er ikke en gang så mye som en bagatell i den store sammenhengen. Hele vårt solsystem kunne blitt utslettet i morgen, og ingen andre i hele universet ville verken merket, eller brydd seg om det, hvis det i det hele tatt er noen der ute.
Vår planet er ikke som et boligstrøk i en bydel å regne. Vi er ikke en gang en leilighet i en storby, eller et bokollektiv i verden. Vi er praktisk talt én organisme. Helt og holdent overlatt til oss selv i et stort, tomt mørke. Det er bare oss her. Det eneste vi har på dette bittelille sandkornet – er hverandre. Og likevel nekter du å hjelpe de som banker på døra di og ber om hjelp!? De som jages og pines. De som ikke har husly og mat. De som har fått skutt og bombet håpet ut av seg, og som ikke har noe igjen. Dem avviser du!
Du har ikke kapasitet, sier du. Du kan ikke være deres sosialkontor, sier du. Det er ikke ditt ansvar, sier du. Du kan kaste litt mat og vann ut vinduet. Hjelpe dem der de er, sier du. Men du vil ikke slippe dem inn. Inn i din varme. Til ditt bord.
Og fortsatt orker du å se deg selv i speilet? Fortsatt våger du å se dine medmennesker i øynene og late som ingen ting? Spise, drikke, prate og le som om alt var normalt? Skam deg! Flyktningkrisen vi alle står oppi handler ikke om lykkejegere og bakmenn. Det dreier seg ikke om kapasitet eller økonomi, og om hvilke offer DU må gjøre. Den klokkeklare og åpenbare essensen er at når noen faller, så hjelper du dem opp! Når noen ikke har mat, så deler du! Når noen har gått seg vill, så viser du dem vei! Uansett hvem de er eller hvor de kommer fra. Det er ikke «vi» og «dem». Det er bare oss! Alene, sammen på et støvkorn i et stort, svart intet. Hvem skal hjelpe deg når du faller?...”
Mange har kanskje lagt merke til at det tidvis smeller kraftig rundt året prisvinner, og at han har mange gamle hus på samvittigheten. Vi har forstått
det slik at han er så glad i honning at han en kort tid hadde en bikube i stua.
Det virker bekymringsverdig på oss, og er ikke noe vi ville anbefale deg å gjøre hjemme.
Men Ole Brumm ville sikkert nikket anerkjennende til et slikt påfunn.
Kjære venner av Nøff.
Ta vel i mot årets Næ!-prisvinner:
Rune Nilson