Innbæringen ble vakker denne kvelden, og vi leter som alltid etter noe som gir oss noe. Dette fortalte vi på denne innbøringen:
"Så vil vi bare si, at det å kunne leke er en lur ting. Og man kan også leke med ord, Trygve for eksempel, han lekte seg fram til ordet bidrags-sytere, som nok er myntet på eldre menn bak et tastatur. Smak litt på det ordet. Bidrags-sytere."
Og etterpå ble det Dagens Tale
Kjære venner.
Det er raske tider vi lever i!
Alt går så fort nå for tiden, skrev Odd Børretzen for 25 år siden. Så fort går det nå at vi kan koke en høne infrarødt på 2 minutter. Og det er fort. Og det rare er at om du har god tid, og koker en høne, på den gamle måten, med vann – og samtidig har en serie du ser på, så er høna kokt før du vet ordet av det. Så det kommer an på.
Men, har du det travelt, så kan nesten hva som helst skje. Og det gjør det.
Vi vender oss til Skriften, for å se om vi har noen tips i en travel hverdag.
I kapittel 3 vers 3-6 står skrevet.
«Dette blir visst en anstrengende dag», tenkte Brumm mens han labbet av sted.
I neste øyeblikk var dagen allerede blitt svært anstrengende, for Brumm hadde det så travelt med å ikke se etter hvor han gikk, at han tråkket på et stykke av Skogen som ved en misforståelse slett ikke var der, og han fikk så vidt tid til å tenke: «Jeg flyr. Akkurat som Ugla. Jeg lurer på hvordan man stanser-» da han plutselig stanset.
Det er vanskelig å ikke gjøre et opphold her, for å kunne rette oppmerksomheten på denne uvanlig elegante og presise setningen. Vi tar den en gang til:
I neste øyeblikk var dagen allerede blitt svært anstrengende, for Brumm hadde det så travelt med å ikke se etter hvor han gikk, at han tråkket på et stykke av Skogen som ved en misforståelse slett ikke var der, og han fikk så vidt tid til å tenke: «Jeg flyr. Akkurat som Ugla. Jeg lurer på hvordan man stanser-» da han plutselig stanset.
Bump!
«Au!» var det noe som pep.
«Det var merkelig» tenkte Brumm. «Ja sa Au, uten at jeg egentlig Au`et.»
«Hjelp!» skrek en tynn liten stemme.
«Der er det igjen,» tenkte Brumm. «Jeg har hatt et Uhell, og er falt ned i en brønn, og stemmen min er blitt pipende og sier ting før jeg får tenkt meg om, fordi noe inni meg er gått i stykker. Fillern også!»
«Hjelp – hjelp!»
«Der kan du se. Jeg snakker helt av meg selv. Dette må være et virkelig Alvorlig Uhell.» Og så tenkte han at når han virkelig ville snakke, så fikk han det kanskje ikke til. For å undersøke det, ropte han høyt. «Ole Brumm har hatt et Alvorlig Uhell!»
«Brumm!» pep stemmen.
«Det er Nøff!» ropte Brumm ivrig. «Hvor er du Nøff?»
«Nedenunder,» sa Nøff, med en nedenunderaktig stemme.
«Nedenunder hva?»
«Deg,» pep Nøff. «Løft på deg!»
«Å!», sa Brumm og reiste seg opp så fort han kunne. «Falt jeg oppå deg Nøff?»
«Du falt oppå meg» sa Nøff, og undersøkte om han var like hel.
«Det var ikke med vilje», sa Brumm bedrøvet.
«Det var ikke med vilje jeg var under heller», sa Nøff trist. «men jeg har det bra nå, Brumm, og jeg er veldig glad for at det var deg.»
Denne fortellingen er, når man tenker over det, veldig dyp. Det er derfor barn liker fortellingene om Brumm og Nøff så godt, forresten. De tar sånt med en gang, mens vi voksne må vedlikeholde den evnen. Og derfor er det fint at dere er her!
(hvordan ligger vi an med likes?)
Alt går så fort, sa Odd Børretzen. Og ja, det gjør det. Det går veldig fort. Og det travle smitter over på oss, i den grad at vi ikke har tid til å tenke ordentlig. I den travle hverdagen vår, i tidsklemma, der ligger den virtuelle delen av livet begravet. Og det manifesterer seg som deler av Hundremeterskogen som ved en feiltagelse ikke er der. Når det gjelder akkurat det å falle i hodet på noen, så er det åpenbart at den som alltid blir falt på i hodet, er livets Nasse Nøff`er. Og ofte blir de falt på av de som skummer fløten i Norges rikeste land. Og det er nå en ting, en helt annen ting er at mistenksomheten mot «de andre», nå er så stor at «de andre» nå må kontrolleres og stå skolerett for maktmesteren. NAV er et klokkerent eksempel på det. Maktmesteren. Styrt av våre folkevalgte, startet under den rødgrønne regjeringen, mens den blåblå datt i hullet. Og sånn kan det gå, når man kaller folk for brukere og ikke medmennesker. Det er noe å tenke på. Hvis du ikke har det for travelt da.
(Hvordan ligger vi an med likes?)
I de riktig gamle dagene hadde Freia et slagord for tyggegummi. Ta det rolig, tygg Toy. Det er et godt slagord.