Kjære venner,
Vi starter dagens tale med en tekst av Odd Børretzen. Hør godt etter!
Jeg skulle ønske jeg ikke visste
Jeg skulle ønske jeg ikke så
Jagede magre mødre
Som vasser i støv og sand
Skulle ønske jeg ikke hørte
Ikke hørte lyd fra skremte barn
Skremte barn gråter likt i alle land
Jeg skulle hatt en mur rundt mitt hjerte
Skulle hatt en mur rundt alt som er mitt
Så jeg kunne sitte i fred i min hage
Og vite at verden ikke kommer inn hit.
Men sånn er det jo ikke
Jeg har ingen mur
Jeg ser forskremte flokker mennesker
Med bylter av ulltepper og gryter på ryggen
Og det inni røde støvskyer
og jorda rundt dem er rød og tørr
med djupe sprekker
og ikke engang barn ser nedi de sprekkene
for de vet at det er ingenting der
og vi vet om flokker av mennesker som gjemmer seg i ruinene
og sitter stille i mørket som jagede dyr
skulle ønske at jeg ikke så,
men jeg ser barn
som prøver å finne på en lek mellom mursteinene
jeg ser et gammelt ektepar som roter i restene av sitt hjem
og det er bare pipa som stikke opp kanskje
og det henger et badekar og svaier
og det gamle paret finner kanskje et bilde med knust glass
og jeg hører at noen gråter inni mørke kjellere
jeg hører fluer som summer rundt sloknede ansikt
jeg synes jeg kan lukte redsel.
Jeg skulle hatt en mur rundt mitt hjerte
Skulle hatt en mur rundt alt som er mitt
Så jeg kunne sitte i fred i min hage
Og vite at verden ikke kommer inn hit.
Men jeg vet jo
Jeg ser
Jeg hører
Odd Børretzen.
Men verden kommer. Den kommer også hit. Den kommer seilende inn i stua vår på radiobølger og fjernsynssignaler, og vi sitter der inne med kakaoen vår og varmer oss rundt peisen, for å holde mørket ute, men verden gir seg ikke, den trenger seg på og vil inn. Den kommer med nytt om noen barn fra Østerdalen, og nå i går om et bortført barn fra Gøteborg, og den kommer med fryktelige fortellinger om hva som kan skje og skjer med barn. En gang kom den med en fortelling om et barn som ble…., men det orker jeg ikke si. Og den kommer med jevne mellomrom med fortellinger fra andre land, der det er enda verre enn her.
Og verden roper, skjønner du dette? Skjønner du hva jeg snakker om? Og jeg skjønner det ikke. Jeg skjønner det ikke i det hele tatt.
Jeg skulle ønske jeg hadde en mur.
En gang Nøff var hjemme og lurte på hvor gammel han var, hadde det regnet dag etter dag etter dag. Bekken han hadde lekt så morsomt i hadde blitt en elv, og den elven hadde tatt så mye plass at Nøff lurte på om den ikke snart kom til å komme opp i senga hans. Og han tenkte på hva de andre ville ha gjort, og han tenkte at Brumm sikkert kunne unnslippe elven ved å klatre opp i trær, mens Tussi kunne hyle en høy skingrende lyd til Hjelpen kom. Ugla kunne fly hvertfall, Ugla hadde kanskje ikke så mye forstand, men han visste mye. Selv satt han der og kunne ikke gjøre noen ting.
Men når vannet nådde helt opp til vinduskarmen, husket Nøff at Kristoffer Robin fortalte om en mann på en øde øy, som hadde skrevet noe i en flaske og kastet på sjøen. Nøff fant derfor fram litt tørt papir, og en flaske med kork. Han satte seg ned og skrev:
"Hjelp. Nøf (meg)." Og på den andre siden skrev han: "Det er meg, Nøf, Hjelp, Hjelp."
Så korket han flasken og kastet den i elva. Og følte at han hadde gjort noe for å hjelpe seg.
"så nå", tenkte han, "kan sannelig andre gjøre noe, og jeg håper de vil gjøre det fort, for ellers blir jeg nødt til å svømme, og det kan jeg ikke."
Og – om noen av oss hadde funnet den flasken, ville vi fortet oss å redde Nøff, for Nøff kan jo ikke svømme. Og vi ville tatt han i armene våre og tørket han helt tørr, og han skulle fått en kopp varm kakao, kanskje med krem.
Og det, det skjønner jeg!
For det er det nære, det er det nære som vekker noe i oss. Det ser vi rundt oss mange steder, det kan være nok å sitere fra det såkalte apeberget, der barske karer uttalte seg om en spiller, "vi veit han er utlending, men han er vår".
Vår forening er en forening som har som formål å øve oss i å tenke med hjertet. Vil da muren hjelpe oss? Kan vi øve oss i å tenke med hjertet, med en mur som stenger verden ute, og ikke kommer inn i vår hage og trenger seg på? En øvelse uten utfordringer, trener du egentlig da? Om du trener deg på for eksempel pushups, så blir du støl. Og da kan du mange pushups etter hvert. Men det kan ikke de andre.
Trener du på å tenke med hjertet, så kan du bli støl, da også. Melkesyre i knollen kanskje? Men når du har trent, da kan du hvertfall tenke mer med hjertet enn du kunne før. Og det er det også noen andre som har godt av!
Det syns vi er bra. Mentale pushups.
Og det skjønner vi!