Kjære venner.
Mange ganger har vi nå vært samlet i hagen for å minne oss selv om at vi skal øve oss i å tenke med hjertet. Det er jamen ikke lett bestandig. Eller hva? Eller HVA? Nei, det er det ikke. Når vi ser oss rundt, og leser i avisa og hører på radioen og ser på TV, så ser vi mye gruff og gru. Det er krig her og drap der, og overgrep mot svake overalt. Og noen soldater er barn, og andre barn sulter. Og noen menn skyter, og andre kriger. Og mange syns at det er de andres feil. Og det er ikke bare i utlandet man ser ting. Nei.
En gang så jeg en liten gutt gå nedover gata her. Og han hadde kul hettegenser på seg, og en tøff jakke utapå hettegenseren, og hetta på, så han så skikkelig kul ut. Og han var ti-tolv år, og hadde lommelykt i handa. Den lyste stilig. Han var tøff. Det var bare det at klokka var over ett om natta! Han gikk nedover Vålerenggata klokka ett om natta en søndag! Og han lyste inn i bilene som var parkerte, og kjente på dørene, og på bagasjelokkene! Han var en gutt på ti-tolv år som var ute midt på svarte natta. Hvorfor det? Tenkte jeg. Hvorfor var han ikke hjemme i senga si? Hvorfor gikk han alene på gata og prøvde seg på biler? Jeg fant ikke noe svar. Og hva gjorde jeg da? Jeg åpna vinduet og med det så jagde jeg han. Jeg ropte ikke noe. Jeg bare åpna vinduet. Og borte ble han. Man trenger ikke dra langt for å se elendighet. Det er bare å kikke ut fra der du er.
Og mange ganger skulle vi hatt en far til å holde oss litt i hånda, gi oss litt trøst, og si ” så så, vennen min, - så så”, og andre ganger skulle vi hatt mor hos oss, og hun skulle holdt rundt oss, og vi skulle hylt mot månen, for alle som ikke har mat, og alle som ikke har mor og alle som ikke har far, og alle som – og slik kunne vi holdt på.
Og vi kunne gravd oss lengre nedover i grøfta, og på den måten latt tristheten og det gråe, overta for et mere oppmuntret syn på det hele.Men er det virkelig så håpløst? Nei – det er ikke det. Det er flere grunner til det. En ting er at det er flere steder i verden det er fred enn noen gang. Det er krig mange steder, men det er fred også. Det har ikke vært så mye fred noengang faktisk!
En annen grunn er at selv om det er ufred, undertrykkelse og krig mange steder, så er det alltid noen som kjemper mot det. Det er alltid noen som risikerer noe, og som trosser overmakten og står opp. Husker dere hendelsene på Den Himmelske Freds Plass? Der en av studentene med sin egen kropp stopper en kolonne tanks? Og tenk på alle de heltemodige hendelsene som foregår som vi IKKE får vite om? Alle de hendelsene som inneholder stolthet, mot og styrke. Alle våre Pinnevenner jobber jo aktivt for en bedre verden, ikke sant? En grunn til – er det at du står her i kveld. Kanskje for første gang, men kanskje ikke. Bare det at du står her, gir oss håp. Håp om at det enkelte menneske virkelig kan utgjøre en forskjell. I sin familie, i sitt nære miljø, og i de store sammenhengene. Og det kan det!
Husker du den gangen Nøff og Brumm gikk tur for å besøke Ugla? Og det blåste veldig mye? Og Nøff skulle den dagen komme til å gjøre noe storartet. Men før det, så blåste det som bare det, og Brumm og Nøff har endelig klart å slite seg løs fra Tussi, som jo holder litt fast i folk, og så får de gått, og Nøff sier til Brumm : "Tenk om et tre veltet og vi var rett under det?" og Brumm svarer: "tenk om det ikke veltet" etter en liten tenkepause.
Og er det ikke det det dreier seg om da? Tenk om det ikke velter! Jo – det er da vel det.