| NÆ!-pristale 1996 - Odd Børretzen |
| Nå er vi kommet til utdelingen av NÆ!-prisen for 1996 foreningens vedtekter står det jo at foreningen skal dele ut NÆ!-prisen, og i statuttene for prisen står at den skal gå til den/de som har inspirert oss til å tenke med hjertet. Den formuleringen er litt løs. Og godt er det. Det er første gang vi deler ut prisen, så vi skal si litt om hvorfor vi gjør det.
Vi deler ut prisen for å rette søkelyset på verdier vi mener er for lite verdsatt. Hvis vi kikker Nasse nærmere etter i sømmene, så forstår vi snart at under den engstelige masken skjuler seg en varmhet og godhjertethet som er grunnleggende for alt han sier og gjør. Vi synes det er flott, og vil gjerne gi prisen til en som gir uttrykk for det samme. Det er rett og slett for lite godhjertethet og varmhet rundt oss. Måle enheter som kroner/øre, millineter og linjaler holder ikke i lengden. Nå legger sikkert dere merke til at Nøffs Ærespris forkortet blir NÆ!- og akkurat det har vært til god hjelp. Vi vil nemlig at prisen går til den som har gjort noe som vi kan si NÆ! til. Umiddelbart og uten forbehold. Omtrent sånn: "NÆ! - det var fint sagt", eller "NÆ!- det var flott tenkt", eller "NÆ! - stilig". Og etterpå går vi ut i parken for å kikke litt på månen, som kanskje er full, og kjenner at vi er glade for det. Årets prisvinner var lett å finne, vi sa "NÆ!- dæven" mange ganger. Så det var lett. Årets prisvinner er et menneske man gjerne lytter til. Det er en stemme som berører oss, og vi vil gjerne høre hva vinneren har å si. Mange er vi som skrur opp radioen når vi hører den stemmen. Når avgjørelsen var tatt, har vi i ettertid naturligvis lurt på hva vi vil si når vi nå står her oppe. Skal vi gi et kort resyme av prisvinnerens liv og virke? Skal vi lovprise? Eller kanskje ærbødighet er tingen? Noen ganger er det vel slik at en beslutning gir seg selv, at det å sette ord på en slik beslutning blir en form for antiløsning. Sånn er det denne gangen. Det umiddelbare er ofte det beste, og det trenger ingen forklaring. Årets prisvinner har (bevisst eller ubevisst) virket i Nasses ånd. Vi må vel kunne si at vedkommende har vært antiautoritær, tatt de svakes parti, brukt ordene sine til å (på sin lune og ironiske måte) kjefte på de store. Hva kan man så gi til vår prisvinner? Først tenkte vi på kanskje en statuett? Av Nøff kanskje, en fin ting å sette på peishylla, sånn at alle kan se at det er en vunnet pris? Så tenkte vi på en ytterst verdifull gulldiamant. Vi tenkte også litt på å gi 100.000 kroner, men det har vi ikke hjerte til. Det kan man gi til banksjefer og de gutta der. Nei, vi måtte finne på noe bedre, og det fant vi. Når Tussi hadde bursdag fant jo Brumm ut av det nærmest ved tilfeldig å være på rett sted til rett tid. Han skyndte seg hjem for å finne en gave til Tussi, og for å si fra til de andre. Sånn fikk Nøff rede på bursdagen. Han, på sin side dro rett hjem, og fant det fineste han hadde. En rød ballong. Med den foran seg løp han så fort han kunne til Tussi, for å komme foran Ole Brumm slik at Tussi ikke skulle tro at Nøff hadde glemt ham. Nøff gikk på - ja - på trynet. Mens han lå der og kom til seg selv trodde han at han var falt opp til månen. Men det er en annen historie. Hvertfall, når Nøff endelig kommer fram til Tussi, med sin i utgangspunktet aller fineste ting, som dessverre og ulykkeligvis er noe redusert , så står Nøff litt betuttet og skjelvende med den ødelagte ballongen i hånden og piper: "Værsågod Tussi" Tussi sier: "Hva er det der", sier hun og ser på en rød, våt og fillete ballong. "En ballong", sier Nøff, skjelvende. "Til meg?" sier Tussi, som synes at ballonger er det fineste som finnes. Det er fest og moro, sang og dans og hit og dit og rundtomkring i en ballong. Ole Brumm kom også om litt, med en nyttig krukke, som før lunsj hadde vært full av honning. Det var den ikke nå lenger. Og så skjer det vidunderlige, - Tussi lysner opp når hun skjønner at nettopp fordi ballongen er ødelagt, og krukka er tom, så passer ballongen oppi krukka. Det er faktisk bare Tussis ballong som kan passe oppi den krukka. Vi kikker litt nærmere på den tomme krukka og ballongen, og finner ut at Nasse Nøff vil gi Tussi det fineste han har. En rød fin ballong, en ballong som svever, som en drøm! Han har på en måte gitt Tussi noe av drømmene sine!! Og da passer det jo riktig fint at Ole Brumm kom med en krukke til å ha dem i! For hva er vel finere å gi bort til noen man er glad i og setter pris på (!), enn drømmene sine og noe fint å ha dem i? Drømmen er også i vår pris representert ved en velment, men sprukket ballong. Værsågod, Odd Børretzen. |