Denne gangen skal det handle om noe vi ikke vet helt hva er. Vi føler oss litt frem her.
Denne sommeren dukket det opp et solid mørkt spøkelse som har sprengt rammer for hva som er tenkelig. Det førte til sorg i hele landet og langt utover i verden, slik fæle hendelser gjerne sprer seg.
Vi vet alle hva som skjedde, så det skal vi ikke dvele ved. Det står for seg selv i all sin gru. Og der skal det få stå. For oss. Men vi trenger å se det, i hvitøyet! Vi må vite hva vi er oppe imot!
Vi vil snakke litt om det som skjedde etterpå. Det som skjedde med oss alle, etterpå. Vi vil snakke om det som lå til grunn for blomstene utenfor domkirken, blomstene på Rådhusplassen, blomstene over hele byen vår og over hele landet. Over 200 000 mennesker kom til Rådhusplassen for å samles i minnestund. Og utover det ganske land samlet folk seg i tusenvis i sorg og tårer. Det vil vi snakke om. Det var rørende, og det vil vi huske så lenge vi lever.
Det viste oss som et folk med medfølelse, empati og omsorg for hverandre, og aldri har vel så mange klemt så mange de ikke kjente. Kanskje var det sånn at vi var mer oppmerksomme mot hverandre, og ikke så mottakelige for det hverdagslige fjaset som vi blir omgitt av. At vi på en måte var venner alle sammen, sett i forhold til det som hendte. Vi var felles venner mot en felles fiende. Og det som hadde skjedd, var så utenkelig alvorlig at vi la bort tull og tøys.
Aldri har vel folk møtt ukjente folk på trikken og nikket vennlig til hverandre slik vi gjorde det den gangen. Vi behøvde ikke å gjøre det, men vi gjorde det.
Og det lovet godt for fremtiden, og vi drømte om en verden der dette var måten vi møtte hverandre på. Og politikerne våre trykket på pause, og ble enige om å skru på igjen nærmere valget. Og avisene stengte kommentarfeltet for tanketomme ytringer. Det var i grunnen litt deilig.
Men, da pausen var over, da var det raskt nedi skyttergravene sine igjen. Og selv husker jeg godt den gangen en KrF-politiker kom med et nokså dårlig forslag i forbindelse med aborttall og adopsjon, og motdebattanten raskt gikk ned i skyttergraven og fyrte løs. Vel var det et dårlig forslag, men likevel, man kunne sagt: - jeg ser du mener det godt, men har du ikke tenkt på at …. Og så presentert sin egen mening.
Og de som absolutt må kommentere alt mulig i avisene, var frampå med sine vanlige kommentarer igjen. Noen gode, og flere – skal vi si, mindre gode. Og da er vi litt snille.
Så det vi lurte på da, var:
Hvor er det blitt av det med kjærlighet? Som vi jo skulle skape sammen? Hva skjedde underveis?
Og etter at vi hadde lurt på det, lurte vi på hvordan vi skulle få sånne ting til å vare? Og som det ofte er, så tenkte vi på Nasse Nøff. Vi tenkte på den gangen han ga bort huset sitt til en som trengte det. Og den som trengte det var Ugla. Det var Nøff vi tenkte på, og deretter tenkte vi på det Brumm hadde sagt til Nøff, som jo var litt overrumplet og befippet over at han nettopp, og i full offentlighet, hadde gitt bort huset sitt, der han hadde vært meget lykkelig, og det Brumm sa var at Nøff kunne komme og bo hos han. Og det, tenkte vi, det måtte være en fin venn å ha. Det var en som fikk kjærlighet og vennskap til å vare.
Og så helt til slutt, skal vi innrømme at vi tenkte - det går kanskje ikke? Vi kan vel ikke verken vente eller ønske at denne tilstanden av fellesskap og vennskap skal vare, for den var jo preget av dyp sorg og fortvilelse.
Men likevel, om vi kan øve oss i å tenke med hjertet, og på den måten skape en grobunn nettopp for et slikt fellesskap, et slikt fellesskap der vi smiler til hverandre på trikken og der vi møter fremmede med nysgjerrighet og ikke mistenksomhet, så er det jo bare bra! Derfor fortsetter vi å bære Nøff år etter år, og forsøker å øve oss i å tenke med hjertet. Det er nå det trengs! Også!