Kjære venner.
Noen av oss er modige. Noen av de mest modige blir det også statue av. Den modigste av dem alle, er sannsynligvis Nasse Nøff, for han er så redd. På den annen side er noen av oss engstelige også. Og noen ganger med god grunn. En dag for over 50 år siden kom en mann tilbake fra en flytur, og fikk medalje av presidenten fordi han hadde vært modig i en krig. Han var så modig at han greide å slippe en bombe av atom over en by i Japan. Etter at alle avisene og alle TV-kanalene hadde ropt hurra så lenge det var vits i for opplagstallene og seerfrekvensen, så ble han glemt. Han var major Claude Eatherly.
Det var også en modig mann, bare at han var mest modig etterpå. Det var sånn at Claude dro på tur til den byen han hadde bombet, etter noen år, og han ble så fryktelig lei seg for det han hadde gjort, at han fant på å gjøre noe annet isteden. Etter at han hadde kommet hjem fra reisen, oppdaget politiet i Amerika at det ble ranet en bank. Og en til, og enda en. Det var Claude som hadde gjort det. Og politiet fikk plutselig en amerikansk krigshelt i fanget. De sa at han måtte holde opp med det, for ellers ble han satt i fengsel. Så ble det ranet en bank til, og enda en. Og en til. Det var Claude det også. Da sa politiet at "hva er det du driver med, har vi ikke passet på deg? Du har jo fått medalje, og hvis du trenger penger så kan du jo sikkert få litt av oss"? Claude sa, ”skjønner dere ikke hva jeg har gjort? Jeg har jo drept så mange" Og jeg tror han gråt. "Men hva har du gjort med pengene du tok"? spurte politiet. "De har jeg sendt til Hiroshima", svarte Claude, og Hiroshima var den byen som han hadde bombet. Da puttet politiet han i et militært sykehus for gærne. For de kunne ikke forstå at Claude var lei seg for det han hadde gjort, og at han ved å rane banker bare prøvde å gi litt hjelp til de han hadde såret så fælt. Claude hadde altså samvittighet. Dårlig samvittighet.
Så tenker jeg som så; hvis Claude ville hjelpe så det monnet, så var det vel bare rett å rimelig at han tok pengene der de fantes! Å sende pengene sine ville sikkert ikke hjulpet like mange! Og når han sto der foran banken, den første han hadde tenkt å rane, så kan jeg tenke meg at han var skikkelig redd for hva som skulle skje. Han tenkte kanskje på noen av de barna som var så sønderslitte og slitne av å leve, kanskje han tenkte på de som var døde også. Og så brukte han de bildene til å få et mot, og å tørre å gjøre det ranet. Og når vi vet at det var han som slapp den bomben, så synes jeg det blir litt annerledes med de ranene. Jeg vet ikke om det var så lurt akkurat, men jeg kan i hvert fall forstå det, og til og med beundre motet hans. Det var et skikkelig mot. Det er bare en ting med denne historien, den er ikke helt sann. Det som egentlig skjedde var at han slapp den bomben, og han ble skikkelig lei seg, og han sendte penger til de barna, men han klarte ikke å rane de bankene ordentlig. Han bare braste inn i dem, klar til ran, men han rørte aldri så mye som en eneste krone. Men han ble lagt inn på et sykehus for gærne, og de militære slapp han ikke ut på flere år. Men han var mer modig da, enn når han sa OK til den bombingen, enda det var da han fikk medalje og ikke etterpå. Resten av livet arbeidet han mot atomvåpen. Nasse Nøff kunne nok ha gjort det samme. (ja, altså - kanskje ikke det med atombomben da.) Men altså - hvis Nasse først hadde kommet i skade for å ha sluppet en atombombe på noen tror jeg nok sikkert at han ville angret skikkelig. Men han ville vært så modig som et lite dyr kan være, og hvis han skulle ranet en bank tror jeg at han ikke ville ha tatt noe, i ren omtenksomhet.På sokkelen til Nasse står det: "engstelse blir vendt til motstolthet støtter Nasses fot", og det kunne ha fortsatt… "vit at frykt er motets mor, for som liten er han stor".
Av dette kan man slutte flere ting. Mot kommer ikke an på hva de andre mener, selv om du får medalje. Det er heller ikke sikkert at man er en tulling selv om andre mener det. Tilslutt kan man nok også si at når man hører på hva hjertet har å si, så kan det tydeligvis noen ganger bli litt rart. Men det er nok lurt å tenke med det hjertet, når man først har fått det!