Kjære dere.
Foreningens formål er å utvikle evnen til å tenke med hjertet. Intet mindre, på den annen side ganske vanskelig. Mange ganger har jeg lurt på hvordan man skal forklare det; hva vil det egentlig si det å tenke med hjertet?
I høst døde en prinsesse. Hun var som prinsesser flest, både pen og snill, hun var særlig snill mot de syke og sorgrammete.
Nå er det jo slik med prinsesser at de symboliserer noe for oss, de er et ikon. Prinsesser er egentlig udødelige. Men denne prinsessen døde, og hun døde da hun hadde funnet kjærligheten. (det er ihvertfall det som blir sagt.)
En prinsesse som dør uplanlagt midt i livet, (og ingen kyssende prins i nærheten) er egentlig en umulighet. Det gir oss en kontrast til livets skjørhet. Prinsesser dør ikke - de lever evig.
Men når de nå ikke lever evig, så våkner vi i en kollektiv bevissthet over livets skjørhet, og plutselig blir det klart for oss hva som er viktige verdier i livet. Kjærlighet, omsorg for andre, hjertevarme, stolthet, styrke og her kan vi bare øse på.
Etter at virkeligheten hadde avslørt sitt sanne jeg, sto folk i kø midt på natten for å kjøpe en plate som en stjerne hadde sunget. Så langt fra sitt eget liv er mange av oss at vi må nærme oss det ved bruk av en plate. Vi putter våre egne lengsler og savn inn i en plate, og i begravelsen gråter vi. Kanskje ikke over Prinsessen, men over vår egen utilstrekkelighet og mangel på kontakt med livet.
Ole Brumm gråt også en gang, ihvertfall på en måte:
Nasse Nøff og Ole Brumm hadde laget en heffalumpfelle, og Brumm skulle bare sjekke om åte (honningen) var iorden. (Om det altså var mer honning i den tomme krukken…) Det var rundt midnatt, men Ugla ulte ikke:
"Imens hadde Ole Brumm prøvd å få hodet ut av honningkrukken. Men jo mer han ristet på seg, jo mer satt han fast. "Fillern," sa han inni krukken, og "Å, hjelp", men det meste av tiden sa han "Au!" Han prøvde å dunke krukken mot noe, men siden han ikke kunne se hva han dunket mot, hjalp det ikke stort. Han prøvde å komme seg opp av Fellen, men fordi han ikke kunne se noe annet enn krukken, og ikke stort av den heller, så fant han ikke veien. Til slutt løftet han hodet med krukke og det hele og slapp ut en høy brølende lyd full av Sorg og Fortvilelse..."
Altså; Nasse Nøffs gode venn Ole Brumm, brøler ut en høy lyd full av Sorg og Fortvilelse, og hvorfor det?
Det er mulig han i dette sannhetens øyeblikk som vi må anta at det var, så for seg at nå ble det slutt med en liten munnfull sånn omtrent fem på elleve, slutt på dovne samtaler med hans gode venn Nøff, slutt på å dra på eksposisjoner og så videre. Det er en situasjon som krever en brølende lyd full av Sorg og Fortvilelse, det forstår jo alle. Med hodet ned i en honningkrukke ser det ganske mørkt ut, og når honningkrukken dessuten er tom….
Sorg og fortvilelse.
Et slikt sannhetens øyeblikk gir mulighet til å se hva som er viktig i livet. Prinsessens død gir oss gjenlevende en mulighet til i et glimt, å forstå hva det egentlig betyr det å tenke med hjertet.
Men, og det er klart, hvis det ikke får noen konsekvenser i det daglige, er det ikke så mye verdt. Innledningsvis siterte vi Den (altså denne talen) som skal gi deltakarane vingersom ber til eit loefterikare land der alle oppfoerer seg som ordentlegevener gjer med kvarandre, eller som kanskje heller (og det er viktigare) gir oss smaa foetter aa gaa paa i den verda vi verkeleg er i. Og noen aa gaa saman med.
Føttene i denne sammenhengen tenkte vi skulle være det som kommer nå, noen å gå sammen med - ja det er jo alle vi det.
Det er klart for sang, en sang som handler om hvordan det kan være å være en som ikke er ønsket.
Innvandring er et stikkord, og blant dem er det folk som rent fysisk bor i Bærum, men som Direktoratet har fjernet fra Folkeregisteret, og dermed eksisterer de ikke. De er her og ikke er her på en gang.
Værsågod.
(Her følger sangen til Trond Romstad)
Tusen takk til Trond Romstad, advokat for immigranter som blir emigranter før de får sukk for seg. Han er også vinner av Brummprisen for i år.
Nasse Nøff er også en fyr, som - når alt kommer til alt - kan ta selvkritikk. Når Nøff forsto at den fryktelige heffalumpen han hadde vært så redd for bare var den vennlige Ole Brumm (riktignok med hodet nedi en krukke og dermed ganske ugjenkjennelig) så forsto han hvor dum Nøff han hadde vært, og han ble flau, og dro rett hjem og la seg med hodepine. Vi håper at noen andre også forstår at hvis man bare kikker under krukken til de fremmede, så kommer det noe annet enn det skremmende til syne, og vi håper at de også får hodepine og blir flaue. Men vi håper også at de blir seg selv igjen og lærer noe av det!
Det er vårt uttrykte håp at disse ord og denne sang gir oss små føtter å gå på på vei til et løfterikt land der alle oppfører seg som ordentlige venner
Nå skal vi bære Nasse Nøff inn, og de som skal gjøre noe inntar plassene. Dere som har stjerneskudd kan tenne disse når dere ser at Nøff bæres inn, koret som skal synge sammen med dere starter når alt er klart.
Er alt klart?