Noen ganger er det ålreit. Det var det i år.
Kjære venner, eller Dagens Tale UT 2026.
Det er uvant å leve i en tid der det virker som om vi våkner opp til en ny dag som var verre enn det gårsdagen var. Det er lett å bli kaldhjerta når hver dag kommer med dårlige nyheter.
Og kaldhjerta er det ikke bra å være. Hjertet er en muskel som må trenes opp, og det er derfor vi er her nå. Venn av Nøff er jo en forening der vi øver oss i å tenke med hjertet. Så velkommen til treningsstudio! Vi har hatt disse bæringene hvert halvår, fra før årtusenskiftet.
Og forsøkt å inspirere hverandre til å bruke hjertet, ømhet og omsorg mere, gjennom lek, humor og fellesskap. Inspirasjonen til dette får vi fra Brummbøkene. Så vi går til Skriften, til kapittelet som heter «Vi tar farvel» vers 7 og 8, der Tussi tror det er han som skal få en gave av Kristoffer Robin. Og han blir så glad at han setter i gang:
«Venner!», sa han. – «og tilfeldige tilstedeværende. Det er en stor glede, eller kanskje det er riktigere å si: det har vært en stor glede så langt – å se dere alle i mitt selskap. Det jeg gjorde, var i grunnen ingenting å snakke om. Alle her – med unntagelse av Sprett og Ugla og Kengu, ville ha gjort det samme – ja, og Brumm. Mine bemerkninger gjelder naturligvis ikke Nøff og Ru, for det er for små. Enhver av dere ville gjort det samme, men tilfeldigvis ble det meg.»
Og Tussi forsøker å fortsette, men blir avbrutt av Veslekengu Ru, som hikker, og Kengu som bebreider litt, Nøff som er lei seg på vegne av Brumm og Brumm som er det på vegne av seg. Og Kristoffer Robin som finner det han skulle gi til Brumm, det hadde gjemt seg under et bord.
Tussi blir litt betuttet, når han oppdager forfjamselsen, og Brumm får gaven overrakt av Kristoffer Robin. Det er et Penal! Penalet inneholder linjal, blyanter og en kniv til å spisse med, og er et symbol på virkeligheten som står for døren, for nå begynner Alvoret. Kristoffer Robin skal begynne på skolen. Gudhjelpe han.
Og akkurat som vi, som er på treninga akkurat nå, en mangfoldig samling mennesker med de beste hensikter, akkurat sånn var det i Hundremeterskogen også. En spent forventning om hva som vil komme. Den mangfoldige Hundremeterskogen inneholder jo slentrende kunstnere som Brumm, hjelpere som Nøff, organisatorer og igangsetterdisiplineringer som Sprett, pessimister som Tussi, nykommere som Kengu og veslekengu Ru, og ikke å forglemme deilige tenåringer som Tigergutt. De lever i Skogen, og eliten består av en bebrillet Ugle som kan stave Tirsdag. Men de lever i samme skog. Slik vi lever på samme jord.
Å tenke med hjertet, er utfordrende, det er ikke det samme som å være snill. Det er det også, men i tillegg er det å være tilgivende, omsorgsfull, overbærende. Forsvarende er også noe vi må forholde oss til. Vi må forsvare både oss, og de som trenger det. Og det betyr at vi alltid alltid alltid må passe på de som ikke klarer det selv. Og stå opp mot de som beriker seg på andres bekostning. Urettferdighet er ikke rettferdig.
Mangelen på dannelse blir tydelige i sosiale medier. Denne uka har flere tatt til ordet for å si fra og stå klart og tydelig imot idiotien i kommentarfeltene. Som en sa, før sosiale medier trodde vi at det fantes en idiot i hver bygd, nå vet vi at det er flere.
Så her er vi. De lette løsningers verden. Vi ser fremmarsjen av fascismen omkring i flere land. De sosiale medier sosialiserer oss i bunker, der skyttergravene graves dypere. Mennesker møtes i en digital verden, der den sunne fornuft er det samme som lette løsninger. Men noen ting er lette, når man bare får dem litt på avstand. Hør på Jannicke Mikkelsen, vår første norske astronaut, som fortalte at når hun reiste på utsiden av jorden og så ut av vinduet, så så hun det hun trodde var stjerneskudd eller meteorer som falt gjennom atmosfæren. Hun ble andektig og tenkte, se så vakker den er, og det er der jeg kommer fra. Det er mitt hjem, der hører jeg til. Men stjerneskuddene var ikke meteorer. Det var russiske missiler som angrep Ukraina. Sånt setter tankene i sving, synes jeg. Jorda er vår, eller rettere sagt, jorda har oss. Som den også har havet og skogen og luften. Og linerla. Og utenfor sklir både sola og månen rundt.
Slavoj Cizek den slovenske filosofen sa, at selv om det er lys i tunnellen, er det mest sannsynlig et tog som kommer i mot.
Men er det svart? Er det uten håp? Er det håpløst?
Husker du hva som står på plaketten til Nasse? Engstelse blir vendt til mot, stolthet støtter Nasses fot. Og om det hadde vært en større plakett hadde det stått, vit at frykt er motets mor, for som liten er han stor.
Vi må se de positive signalene, de finnes bare du ser etter dem.
I London er det en festival, som heter How The Light Gets In. I Stavanger er det Wonderful World festival. Vi kan organisere oss i Naturvernforbundet, Røde Kors Hjelpekorps, Turistforeningen, Natur og Ungdom, Palestinakomiteen, Kvinner i Kamp, det finnes en mengde engasjerte mennesker i en mengde engasjerende organisasjoner. Det er lyse punkter synes jeg. Og her er jo dere. Og etterpå skal vi se hvem som mottar Pinnevennprisen med Palestina-aktivist og kunstner Jannik Abel. Og hvem vet hvilke vidunderlige oppmuntrende spredere av håp som da viser seg?
Kan det hende at vi greier det? Kan det hende at vi får snudd skuta? Jeg vet ikke. Vi greier det ikke alene, men vi kan greie det sammen. Men vi må bare ikke gi opp.
