| Kjære venner.
Idag er en fin dag, for Nasse som nå endelig er ute i solen, og for oss som har anledning til å være her. Hurra for det! Som dere har sett er det i dag satt opp noen litt morsomme speil, der du har mulighet til å se deg selv i et annet perspektiv. Du får presentert en karikatur av deg selv, og morer deg sikkert over det. Selv har jeg mange ganger vært litt sjenert over mitt eget speilbilde, jeg har på en måte dannet meg et bilde av meg selv (som høy og mørk) og når jeg da ser inn i et speil, og ser meg slik andre ser meg ble jeg alltid litt forskrekket over det. Speilet har etter min mening gitt en forvrengt og usann fremstilling av meg, har jeg ofte tenkt. Det er som å snakke i mikrofon for første gang, det er den rare opplevelsen av at det er noen andre enn meg som snakker. Fremmed og rart. Og når jeg da har gått forbi et speil, og blitt nødt til å stoppe opp, og på den måten gitt andre anledning til å betrakte mitt speilbilde, samtidig som jeg da har noe nervøst vært engstelig for hva de ville si, så har jeg jo på en måte overlatt til den andre å ta hensyn til mitt tydeligvis engstelige indre liv. Jeg overlater altså til den andre å vise meg respekt. Respekt betyr å ta hensyn. Så der står jeg altså da, fullstendig overlatt til at andre oppfører seg, og tar hensyn til meg. Jeg må stole på at den andre tar hensyn, og hvertfall ikke sier noe verre enn for eksempel ”gubban”. Og om det for eksempel er en som ikke holder seg innenfor mine rammer, og for eksempel skulle komme til å hyle ” rynketryne” og deretter vri seg av latter, så ville jeg ikke synes det var noe hyggelig. Ikke i det hele tatt. Vi kjenner alle til gatetegneren som overdriver og forstørrer karakteristiske trekk ved den som fremstilles. Gatetegneren bruker overdrivelse som grunnlag for den klassiske karikaturtegning. Allikevel oppfattes disse tegningene som både uskyldige og til og med vennlige. Omtrent som når man dulter borti noen og samtidig sier ”tøysekopp”. Man mener ikke bokstavelig talt ”tøysekopp” men nærmest noe tvert imot. Jeg har hatt den nokså tvilsomme fornøyelsen å lese blader utgitt av nynazister i Norge. Der fantes det også karikaturtegninger. Det var ondsinnede tegninger kun tegnet for å skille ”oss” fra de andre. Det var tegninger uten respekt. Vårt lille eksperiment i dag er helt uskyldig, og uttenkt i en vennlig atmosfære:- og her er det på sin plass å presisere at det IKKE skal gjøres akkurat nå, men etter at talen og pinnevennpinnen er delt ut. På tegnebordet i glasshuset der borte, ligger det noen ark med bilder av flere av dyra i Hundremeterskogen.Vi vil at dere skal velge hvilket dyr dere vil være, på en sånn måte at dere tenker dere nøye om, og velger med hjertet. Legg litt alvor i det!Deretter skal dere tegne inn dere selv i den tegningen, slik at det i stedet for Brumm sitt ansikt er deres eget. Det er her valgfritt å tegne en karikatur eller ikke! Helt tilslutt skal tegningen signeres! Og mens dere gjør det, kan dere tenke på en liten ting. Hvis dere nå – velger for eksempel Tussi – av hele deres hjerte. Og deretter kommer det noen og ler for eksempel hånlig av det. Og dere har lagt hjertet deres i valget av Tussi (helt forståelig spør du meg), - ville ikke dere da ha blitt litt støtt? Jo. |