Kjære Venner Av Nøff.
Før, da vi var veldig små, da var det lettere å innrømme at vi var redde. Når vi gikk tur under en jernbanebru og toget plutselig kom, så kunne vi rope «Mamma!». Kanskje var det fordi vi ikke visste hva det betydde å miste ansikt, eller at vi ikke forsto meningen med å ikke gjøre noe vesen av seg!
(Et helt forferdelig uttrykk ikke sant)
- eller kanskje vi ikke brydde oss særlig om hva andre syntes, og at det var den helt virkelige følelsen av redsel som det var viktig å få uttrykt. Kanskje helst overfor mor, vår egen Ole Brumm. Nå er det derimot litt vanskeligere, vi synes kanskje det er viktigere hva andre synes, kanskje til og med Veldig Viktig. Noen ganger til og med så viktig at vi ikke tør si hva vi mener, vil eller har lyst til; rett og slett fordi vi er litt redde for hva andre mener. Og så sier vi vel ikke noe da, det er liksom tryggest sånn, for da sier vi hvertfall ikke noe dumt! - og blir bitte litegranne usynlig. Kanskje sier vi ikke noe neste gang heller, og blir enda litt mer usynlig. På den måten oppstår Det Usynlige Mennesket. Eller kanskje litt rettere sagt; det er en måte å bli utvendig usynlig på. Det er altså de som ser på deg som ikke ser deg, som du er usynlig overfor. Den utvendig usynlige er usynlig f.eks overfor kelnere. Det kjenner nok de fleste til. Skal du bli sett da, må du mobilisere alt du har av innvendig styrke, til at du bestemt kan rope: «Kelner!»
Den som er usynlig overfor andre kan nok ofte være sår og ensom. Det kan vi forstå når vi tenker på hvordan det er å være usynlig på Livets Restaurant og blant Livets Kelnere. Er jeg her, liksom? Er det ingen som ser meg da? Det er egentlig litt trist for den som er det, og det vet den usynlige godt selv.
Det finnes også noen som er innvendig usynlige, men den innvendig usynlige er litt vanskeligere å oppdage. Det har sammenheng med at usynligheten er usynlig utenfra….
Kanskje har den innvendig usynlige tidlig i livet oppdaget at hvis han spiller rollen sin på en måte som gjør den litt større enn den innerst inne er, så blir den utvendige synligheten en hel del større? Og at han (for jeg tror at det oftest er en mann) gradvis utvikler denne utvendige synligheten i form av et «jeg SKAL VINNE»-motto, stadig gjør seg større enn han er og at det blir et tomrom inni, en slags hulhet. Etter hvert kanskje en større og større tomhet, hvor det inni den tomheten ikke er noenting? Og kanskje går det så langt at det ender i 2000 kvm hytte i Øyer?? At det altså står to mål hytte i Øyer og skriker «se på meg» bare fordi den innvendige synligheten er lik null??? Jeg mener, innvendig usynlighet må jo være fælt, man ser jo ikke seg selv engang? For hvem kan trøste Knøttet? Når han ikke vet at han trenger trøst engang??
Henrik Brummel. Lyder det kjent? Det var det Kristoffer Robin kalte det av Kengu nyvaskede vesenet som hadde tatt plassen til veslekengu Ru. Vår lille venn var innblandet i en fæl kidnappingssak, en Plan uttenkt av Peter Sprett. Som forøvrig er svært synlig. Ole Brumm og Nasse Nøff skulle, for å gjøre det kort, hjelpe til å rappe veslekengu Ru.
Vi må gjøre oppmerksom på at de to vennene hjalp til av velvilje, Ole Brumm fordi han er av den typen, Nasse mest fordi han var til Stor Hjelp.
Og det foregikk på den måten at Nasse Nøff forbyttet seg med det lille kengubarnet og fikk på den måten sin første flytur. Ihvertfall var det slik han oppfattet det der i kenguru-lommen i raske hopp på vei til en annens hjem. På veien opp sa han «oooooo» og på veien ned sa han «oofffffff». Det lovet altså ikke godt.Vel i hus hos Kengu oppdaget han at han var usynlig. Utvendig usynlig riktignok, men allikevel. Nasse trodde at Kengu trodde at han var hennes kjære barn, og ga den lille (altså vår venn) en grundig vask. Nasse kom seg gjennom denne renselsesprosessen adskillig renere enn da han gikk inn, hvilket jo også er hensikten med en slik prosess. Som så ofte før kommer Redningen i form av Kristoffer Robin. Men heller ikke han ser Nasse Nøff. Han ser derimot en onkel eller en nevø eller noe slikt av Ole Brumm! Altså Henrik Brummel!!
Og når Nasse forstår at han ikke blir gjenkjent, eller altså fortsatt er utvendig usynlig, så piler han så fort han noen gang har pilet - hjem. Og ruller seg rundt de siste hundre meterne for å få tilbake den gode gamle fargen sin. Han blir seg selv igjen, og på den måten også synlig. Han redder seg selv, tar så og si ansvaret for sin egen synlighet. Kanskje hadde Nasse oppdaget at han spilte en rolle som egentlig ikke var meningen, som ikke var den egentlige Nasse Nøff, og ihvertfall ikke Henrik Brummel Nøff.
Vi forstår av dette at ansvaret for vår egen synlighet helt og holdent er vårt eget. Og det krever mot å være synlig, både utvendig og innvendig, det vil altså si; både for andre og for seg selv.
Nøff snufset litt - « Det er vanskelig å være modig når man bare er et Meget Lite Dyr», sa han. Og det er det.
Og så tenker jeg som så - nå som vi straks skal bære Nasse ut - at det er jo egentlig litt trist da, at det ikke kommer en ekte Ole Brumm som kan hjelpe oss litt. Derfor tenkte jeg at vi kunne muntre oss med en sang, for da blir vi kanskje så glade at vi blir helt synlige alle sammen.