Kjære venner.
Dette er dagens tale, og den skal handle om utblåsinger.
I det sjarmerende kapittelet i Boken, som heter Tigergutter klatrer ikke i trær, kan vi kort fortalt være med på historien der Vesle Kengu Ru og Tigergutt faktisk gjør akkurat det. Klatrer i ett tre nærmere bestemt. Dere husker det sikkert, men for sikkerhets skyld, vi tar det en gang til. Altså:
Ru utfordrer Tigergutt til å fortelle om alt han kan. Og Tigergutt sier at han kan alt, tigergutter kan fly, de har bare ikke lyst akkurat nå, de kan hoppe like langt som kenguruer, minst, bare ikke akkurat nå. Og de kan svømme. Tilslutt må Tigergutt gi seg. Han må vise Ru at han kan noe og da velger han å klatre. Det skal han snart angre på! De har kommet fram til en av De Seks Furuene, og Tigergutt klatrer oppover i treet, med Ru på ryggen, mens han forteller (et stykke opp i treet) at etterpå, - etterpå er kunsten å klatre ned igjen, den andre veien.
Og så legger han til, - "noe som vil bli vanskelig, om man da ikke faller, noe som vil være LETT."
Og akkurat idet han sier det, knekker den greina de er på, og Tigergutt (og Ru med han) holder på å dette ned, men greier å klatre opp på greina over. Og der sitter han. (og Ru). De er ikke askefaste, men furufaste!
Deretter kommer Nøff og Brumm ruslende og så oppdager de Noen i trærne, de tror det nokså sikkert er en Jagular, og minst en av dem er glade for at det ikke er Jagularer, men Tigergutt og Ru. Så begynner først Nøff å tenke, og deretter kommer Kristoffer Robin og Tussi. Og de ser også Ru og Tigergutt oppi treet, ute av stand til å komme seg ned igjen.
Nøff har da et forslag:
"Jeg tenkte på det, sa Nøff alvorlig, at dersom Tussi sto like under treet, og dersom Brumm stod på ryggen til Tussi, og dersom jeg sto på skuldrene til Brumm, og dersom."
"og dersom ryggen til Tussi plutselig brakk, sa Tussi, da skulle vi nok få oss en god latter alle sammen, Ha ha, Morsomt på sett og vis, men ikke særlig lurt."
"Jamen, sa Nøff spakt, jeg tenkte at..."
"Ville ryggen din virkelig brekke, Tussi?" spurt Brumm forundret.
"Det er det som gjør det så interessant Brumm, sa Tussi, at helt sikre er vi ikke før etterpå."
Her hopper vi et øyeblikk ut av historien, og så tenker vi på de siste ukenes hendelser. Alle har lest om vulkan på Island, og kanskje har noen av oss blitt askefaste. Og flere av oss har lest om oljeutslipp i Mexicogulfen. Der spruter det ut 2 liter rå olje hvert eneste sekund. Det er 150 000 liter i døgnet.
Hva er det jorden gjør? Her spruter det ut askesprutende lava og magma, og oljen tyter opp og siger inn mot kysten, limer seg fast på kystlinja og uheldige dyr som måtte være i nærheten. Og det er jo de som er hjemme der, og ikke olja som vi sølte! Og vi skjønner plutselig på en helt annen måte at vi tar mye for gitt. Vi er vant til at det er som det er, at flyene går dit de skal, når de skal, og med oss inni. Og vi erfarer at når naturen, ja – promper – så er det vi som må vente. Vi må vente til aske-støvet har lagt seg. Vi må prøve å stoppe oljeutslippet.
Og plutselig tenker vi videre på for eksempel gaupa. Det er et dyr som spiser mat. Og maten er for eksempel rådyr. Og da blir grunneieren sur, for rådyra er jo hans! For hvis det blir færre rådyr, så blir det mindre penger i pungen til han, og det liker han ikke. Og inni jorda ligger olje, og den skal vi ha! For vi trenger`n! Vi eier naturen, vi kontrollerer naturen. Vi blir sure når den ikke gjør det som vi vil. Det tenker vi over. Sånne ting.
Hvordan har det blitt sånn? Hvordan ble vi mennesker sånne Tigergutter, sånne som tror vi klarer alt, men når problemene dukker opp, da knekker greina? Vi aner ikke, og mange med oss. Tussis ord er triste nå: ”Det er det som gjør det så interessant Brumm, sa Tussi, at helt sikre er vi ikke før etterpå.”
Hadde det ikke vært for at vi er Venn Av Nøff, ville vi stoppet der. Og satt oss ned og sturet. Det ser ikke lyst ut.
Men – vi er jo Venn Av Nøff, så vi fortsetter å tenke. Så vi tenkte videre, er det ikke sånn med mennesker også? Som med naturen? At vi må slippe ut litt damp innimellom? Er det ikke slik at om vi holder ting inni oss, at vi da - billedlig sett - , bygger opp trykket? Og vet ikke vi alle nå, at om trykket blir for stort, ja da blir vi mentalt askefaste? Og er ikke det derfor vi er her, som venner, å minne hverandre om at om vi er omsorgsfulle og er venner, og som venner, øver oss i å tenke med hjertet, er ikke det da en måte å hjelpe hverandre til ikke å bygge opp trykket? Verken vårt eget trykk, eller naturens? Og hvor bra vil det ikke gå da? Og se hvor fine ordene til Tussi da blir:
"Det er det som gjør det så interessant Brumm, sa Tussi, at helt sikre er vi ikke før etterpå."
Nå skal vi få en demonstrasjon av hva som kan skje dersom vi ikke tar hensyn til naturen eller oss selv. Nå skal vi leke! I fullt alvor!
(Vi bærer ut den ferdige vulkanen og heller litt eddik oppi.)
