Kjære venner.
Vi er Venn Av Nøff. En forening som har som formål å øve seg i å tenke med hjertet. Og hver gang vi bærer for eksempel ut (eller inn - for så vidt), da øver vi oss offentlig, kan man si.
Og hver gang noen spør oss - hva er det egentlig å tenke med hjertet? da svarer vi aldri i korte setninger. Da blir det gjerne noen innskutte relative bisetninger og digresjoner. Og på ett eller annet punkt i denne monologen (som det nå har blitt), så blir uttrykket til den som spør, først litt angrende og til slutt litt fjernt. Og helt til slutt dør det hele ut av seg selv, og vi begynner å snakke om for eksempel fotball.
Så det er ikke så lett med enkle ord å forklare hva det er, å tenke med hjertet.
La oss så prøve å illustrere det da, og se om vi greier det bedre da? Vi vender oss som vanlig til skriften, der det står skrevet i "Huset på Bjørnehjørnet" i kapittelet "Tussi finner et Hus".
Dette kapittelet starter med at Sprett, Hundremeterskogens sersjant og trafikkonstabel ordner en dugnad, der alle skal ut og finne nytt hus til Ugla. Hennes gamle har blåst ned, og ser ikke lenger ut som et hus, men som et tre som har blåst overende. Og da er det like greit å se seg om etter noe annet. Sprett hopper rundt omkring og gir lapper inneholdende ordre om leting.
Vi går inn der Sprett spretter videre:
" Brumm fulgte langsomt etter. Han hadde viktigere ting fore enn å finne et nytt hus til Ugla. Han måtte skrive en Brumm-sang om det gamle Uglehuset, for det hadde han lovet Nøff for evigheter siden. Og hver gang han og Brumm møtte hverandre, var det ikke det at Nøff sa noe, men man skjønte straks hvorfor han ikke gjorde det. Og hvis noen nevnte Strofer eller Trær, eller Hyssing eller Nattlige Stormer, ble nesen til Nøff helt lyserød på tippen, og han fikk det straks travelt med å snakke om noe annet."
La oss stoppe litt her, for hva er det egentlig Brumm gjør? Han skulker en dugnad som jo er for Uglas beste, for å prioritere sin gode venn Nasse Nøff. Han stopper opp og tenker litt, og for å foregripe litt, så ender det hele med at han dikter åtte vers på strak labb, om Nøff som gjør noe storartet. Og vi tenkte, her er vi da på sporet av noe som handler om vennskap og oppfyllelse av forventninger?
Dugnaden går sin gang, bare avbrutt av Tussi, som klager på at Sprett sier "Hei" og "Hadet" på samme sprett så å si. Men det er en annen fortelling.
Senere treffer Brumm sin venn Nøff og forteller at Sangen nå er ferdig, og da rødmer Nøff på denne måten:
"Det lyserøde spredte seg fra Nøffs nese og helt opp til ørene - og ble der."
Og Brumm forteller at det er åtte vers i den. Og Nøff spør, nærmest halvkvalt:
"Vet de Andre om det ennå?" spurte Nøff. Han stoppet et øyeblikk, plukket opp en pinne, og kastet den.
"Nei", sa Brumm, "og jeg lurte på hva du ville aller helst: at jeg synger den for deg nå, eller at vi venter til vi treffer de andre, og så synger jeg den for dere alle sammen."
Nøff tenkte seg om litt.
"Jeg tror jeg helst vil, Brumm, at du synger den for meg nå - og siden synger den for oss alle sammen. For da ville Alle få høre den, og jeg kunne si "Å ja, Brumm har vist meg den" og late som jeg ikke lyttet."
Så sang Brumm den for ham, alle åtte versene, og Nøff sa ingenting, bare stod der og glødet."
Og etter å ha lest dette, tenkte vi en gang til, og her kommer det vi tenkte:
Nøff, vennen til Brumm, Brumms aller mest engstelige venn, får en gave. En gave fra sin aller beste venn. En gave som får ham til å stå helt stille, uten et ord, stå helt stille og gløde. Og etterpå tenkte vi at sånne gaver, - sånne gaver vet man aldri når kommer. Hvis du har fått en sånn gave, som får deg til å stå helt stille, ordløs og gløde, da gløder du fordi du kjenner gleden vibrerer oppover i kroppen, og du sier ikke noe, for det er ikke noe å si. Du har opplevd noe som kan være et vendepunkt. Noe som snur noe. Og vi vet at sånne gaver kommer uten å banke på, de bare er der, helt plutselig, og ingen visste noe om at det var akkurat den som kom, og vi får bare håpe at det er en gave som det er hyggelig å få. Men heller ikke det kan vi vite. Et sånt vendepunkt kommer, og er kommet, uten at man kan gjøre noe med det. Og kanskje kaster vendepunktet et nytt lys over deg, slik at du ser deg selv på en annen og bedre måte enn før.
Så hvordan oppstår de? Tja. Det vet vi ikke. Men vi tror vi vet, at om vi tenker over hva vi gjør og hva vi sier til hverandre, så tror vi at sjansen for at det er et bra vendepunkt som eventuelt oppstår i vårt kjølvann, er større enn om vi ikke tenker særlig over det.
Og det er dette vi vil. Vi vil gi alle våre engsteligste en gave, en gave som hjelper i livets stri. En gave som markerer et vendepunkt. Et vendepunkt som kanskje vender livet, som kanskje fører til en forandring, og den forandringen vil sakte men sikkert kunne føre til leirbålet, der venner samles på likefot og synger flerstemt i bållyset. Og fortellinger og sanger synges for hverandre, og en gang er det din tur, og du kan synge med sterk stemme, - din egen. Sånn er det. Det er sånn det er.