Kjære venner.
Vi lever i en spennende tid! Det er mange endringer rundt omkring oss. Det kan noen ganger føles som starten på noe! Men likevel, på de viktigste områdene er det stillstand.
Det er fortsatt ingen endringer i sikte, hva gjelder fordelingen av goder i verden. Det er fortsatt slik at en liten prosentdel av folka, tar 90% av verdiene. Og det er det store problemet her i verden. Fordi det er urettferdig.
Naturen har fortsatt pustevansker, men ministre vil likevel hale opp den siste olje. Og det er også det store problemet her i verden, for alt vi lever av høster vi fra naturen. All mat, alle produkter har sin opprinnelse i naturen. Og uten den vil det gå oss dårlig.
Det er uløste konflikter, særlig i Midt-Østen, som medfører store lidelser. Og om ikke krigene slutter og konfilktene løses, er det jamen ikke rart at folk flykter.
Vi står altså overfor problemer som må løses og de får noen konsekvenser for oss alle, hvordan vi lever, hva vi kan gjøre.
Vi vender oss til Skriften for å se om vi kan finne noen tips der.
I Brummbokas første kapittel skal Brumm finne litt honning. Han skal høste av naturen. Og i Hundremeterskogen er det slik at biene lever i trærne. Det er et problem for Brumm, i tillegg til at der honningen finnes, der er biene også. Mange bier. Samtidig.
Altså et problem.
Ved hjelp av Kristoffer Robin finner han løsning på dette. Han tar en ballong og vil reise opp med den. Dette ville nok fysiker og TV mannen Andreas Wahl kunne ha bevist at ikke gikk an, men han om det. Kan hende dette også symboliserer at skal man få til noe, så bør man ha noe å strekke seg etter.
Den skyfargede, kamuflerende Ballongen stiger opp med Brumm hengende under, og han holder seg godt fast, med begge hender, og stopper av praktfulle grunner utenfor honningen.
Så oppdager han at dette ikke er den rette sorten bier. Onde tunger kunne her mistenke at det var fordi biene surret veldig nærme Brumm, og på en sånn måte at han fant det unehagelig. Det gjør ikke vi.
Så han roper «Hjelp» til Kristoffer Robin, som finner seg et gevær (!) og skyter ballongen ned. På andre forsøk. På første forsøk, traff han Brumm. Tyngdekraften hadde ferie akkurat da, så Brumm seilte fint og forsiktig ned, bare unntatt noe litt uvennlige greiner på veien ned.
Kan hende symboliserer dette at dersom du ikke har tenkt gjennom hva som skjer om løsningen ikke virker, så er pistol det enkleste?
Men så oppdaget han at armene hans, etter å ha hengt der oppe så lenge, fortsatt trodde at han holdt seg fast i ballongen, slik at dersom en flue satte seg på nesen hans, måtte han blåse den vekk, for armene var ubrukelige. Konsekvens.
Brumm fikk ikke noen honning. Metoden for å skaffe det og den taktisker gjennoføringen var altså for dårlig.
Tatt i betraktning av at dette er skrevet for lenge siden, så synes vi det er en strålende fortelling om hvordan man ikke løser et problem, og den kan tjene som en veiviser for oss alle. Det har og en bemerkelsesverdig vitenskaplig metodikk i seg. Oppdag et problem, forsøke å løse det, vurder konsekvensene.
Vi tror ikke Donald Trump kan ha lest dette, for han har forstått feil problem, og han tenker ikke på løsning og konsekvenser. Slik vi oppfatter han, så er det som om han står ved treet og brøler opp til biene at det er dere som har tatt honningen MIN!
Sånn sett er vi ikke sikre på om Clinton har lest Brumm heller, i og for seg, for det er ikke mye som taler for store forandringer hos henne heller, hva gjelder fordeling av goder.
Og ser vi på dagens norske (og mange andre lands) flyktningepolitikk så virker det som om vi sitter inni honningen og ser på biene, dvs flyktningene som summer rundt honningen VÅR! Hvertfall gjør minister Listhaug det. Men vi, vi tenker at fedre og mødre til alle tider og i alle land, alltid vil forsøke å beskytte seg og sine mot truende farer. Og flyktingen er siste desperate forsøk på nettopp det.
Og – kanskje det mest foruroligende, er at biene som lager honningen, mange steder er truet. Det er ikke bra, de er avgjørende for landbruket, og uten landbruket stopper verden. Og da blir det ikke mye honning heller!
Så, det er en verden full av spenning, på mange måter. Men på den positive siden er det at diktet som ble kåret til Norge beste, er Olav H Hauge sitt «Det er den Draumen». Det er ikke lite bare det.
«Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at berget skal opna seg,
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.»
Det er det som gir oss håpet, og håpet er det vi alltid skal huske på. Men frem til vi glir på inn i drømmen, en morgenstund, på en bølge vi ikke har visst om, inntil det skjer, ser det fortsatt ut som om det er behov for en forening som samles to ganger i året og inspirerer hverandre til å tenke med hjertet.