Så var denne jubileumsdugnaden historie. Venn av Nøff sitt 20 års jubileum. Takk til alle som delte den med oss. Til Piglets som urframførte "historien om de tre små gris", til Perler for Svin, som fremførte det klassiske og nokså pompøse korverket "En gris vi hedre vil", med musikk av vår nasjonalkomponist Edvard Gris. Til prisvinneren Rune Nilson som tok turen med sin familie fra Trondheim, og til Mannskoret som plutselig brøt ut i sang (Fritt Liv), med en noe overrumplet tidligere kormedlem Rune Nilson på tenor. Til slutt, mens Harald leste Arnulf Øverlands "Du må ikke sove" kom Nasses bestevenner Stella Polaris hoppende over gjerder, gjennom soveromsvinduer og spillende inn gjennom porten. Stella Polaris er nokså høylytte og plasskrevende, ... heldigvis. Så mens Harald "ropte med siste pust av sin stemme", gikk Venner av Nøff i prosesjon gjennom Vålerengas gater opp til trappa på Vålerenga kirke hvor de kunne utfolde seg fritt, og hvor de holdt en fantastisk festforestilling for oss. Det var mange overraskende ansikter som tittet ut av vinduene på Vålerenga den kvelden. Når hestehoder, og styltemenn tittet inn gjennom vinduene i 2 etg. Nasse var selvfølgelig med i front i prosesjonen ...på tralle. Heldige er vi som har slike venner.
Kjære venner
På denne gledens og jubileumets dag i foreningen, er gleden blandet med sorgen over terroren i Paris. Det er virkelig helt forferdelig. Det gir frysninger nedover ryggen, også med tanke på det politiske klimaet som vi nå både var på vei inn i, og som antagelig vil komme til å skyte fart.
Nå, venner, nå er det viktig å holde hodet kaldt og hjertet varmt, for nå kommer det til å storme rundt øra på oss, godhetstyrannene.
Nå kommer vi til å få høre; «hva var det vi sa». Nå kommer fiendtligheten og motsetningene til å skjerpes, og diskusjonen til å øke i intensitet.
De av oss som har bart, vet hvor viktig det er at det ikke kommer snørr i den. Nå er det ekstra viktig å forsøke å holde den mentale snørra vekk fra barten. Det er for øvrig litt pussig å tenke på at snørra kommer fra hodet. Den produseres i kanaler som er hinsides komplekse. Og disse kanalene er felles for mennesker av alle kjønn. Hjertet må altså være med, når snørr og bart skal skilles.
Terroren i Paris i går kveld, - der tilfeldige mennesker ble skutt av terrorister som etterpå sprengte seg selv, eller ble skutt av politiet. Den er grusom. Og den komplett uforståelige tanken om at martyrer kommer til himmelen med mange jomfruer er absurd. Hva galt har jomfruene gjort lissom, som fortjener en sånn gjeng?
Og dersom terror gjentas i Paris, hver dag, så skal det ikke mye fantasi til for å forstå at folk som bor der vil tenke at kanskje ikke dette er et levelig sted. Når bror og mor er skutt er det sterke signaler om at du nå bør tenke deg om det kanskje kan være et annet sted og bo?
Det er flere steder i verden der dette har pågått i lengre tid. Palestina for eksempel, der folk blir ydmyket hver eneste dag, og i andre land. Syria, med krigen inne i sitt 5 år. Afghanistan, der det ikke har vært fred siden før 1979. Pakistan, som bombes av amerikanske droner, russiske randstater som har de siste restene av eneveldige korrupte diktatorer.
Da trenger man ikke å være Einstein for å forstå at folk ønsker seg vekk. Ønsker å være et sted der stillheten varer flere netter på rad? Et sted der fremtiden for barna er bedre?
Ordtaket «borte bra, men hjemme best», gjelder sikkert i alle land, men kanskje ikke i langvarig krig og undertrykkelse. Da er det bedre å skaffe seg et hjem et annet sted.
Derimot trenger man være Einstein for å kunne si:
«Man skal gjøre alle ting så enkelt som mulig, men ikke enklere enn det.»
Mange folk synes de vet så mye nå for tida.
de vet om billig strøm , og billig bensin, og billig mat.
de vet hva Obama og Putin egentlig mener, og grunnene til at kronekursen er lav,
de vet at bilfri by er urealistisk og at klimatrusselen ikke er annet enn en ren konspirasjon fra såkalte forskere.
Og de vet hvordan de skal løse krisene i Libya og Syria
de vet at alle journalister er sosialister,
og at det er enorme mengder av folk som ikke har skjønt det.
De vet hvordan de bruker Google, og kan ikke vente med å si fra om det, og de plukker argumenter etter eget forgodtbefinnende.
De vet at flyktningene fra Syria, eller Afghanistan ikke flykter, de vil bare ha velferdsgodene våre, og samtidig utøve terror.
De må si det. De må rope det. De vet mere enn alle. Og noen sitter i regjeringen vår.
De burde tenke litt på sitatet fra Einstein, man skal gjøre ting så enkle som mulig, men ikke enklere enn det.
I byen vår, går nå folk i tog mot Pelsdyrnæringa. Sånne ting er enkle. Og nødvendige. Det er ganske enkelt å være mot at dyr har det vondt.
Når det gjelder flyktninger, er det mere kompleksitet i det. Hva vil skje hvis? hvordan klarer vi å takle det? hva er langtidskonsekvensene hvis vi ikke gjør noe? og ikke minst, hvordan vil verden utvikle seg videre. Vil nasjonene bestå slik vi kjenner dem i dag? Vil den globale kapitalismen med fri flyt av varer, valuta og arbeidskraft påvirke oss, og i hvilken grad? Dette er viktige spørsmål å diskutere. Og det må vi.
Men, en ting kan vi være sikre på tror vi. Og det er at vi må leve i en verden i forandring.
Jeg for min del, jeg tror at det er så enkelt som at de som flykter tror de vil kunne skaffe seg en bedre fremtid i Norge enn den de kan få i Syria, eller Afghanistan eller hvor det nå er de flykter fra. Jeg tror at mødrene og fedrene som har risikert så mye, drømmer om et fortrolled sted, der en Kristoffer Robin og Bjørnen hans leker sammen med Nasse Nøff, på det stedet i skogen der trærne i skogen ikke lar seg telle, og tryggheten er øm og varm. Der ringen rundt leirbålet gjøres større slik at de får plass, og noen sier, «så fint at dere kom, fortell en fortelling for oss», og i lyset fra bålet skinner gleden i øynene på barna, og mor og far senker skuldrene. Så enkelt, men ikke enklere.
