Kjære venner
Dagens tale om vennskap.
I foreningen Venn av Nøff sine vedtekter står det i paragraf 1:
«Inspirere hverandre til fortsatt vennlighet og utvikling av evnen til å tenke med hjertet»
Kan dere huske den gangen da Kristoffer Robin holdt fest for Ole Brumm? Det var en fest der det skulle feires og Brumm skulle påskjønnes fordi han hadde reddet Nøff fra oversvømmelsen i den omvendte paraplybåten sin døpt «Brumms Fulle Fem».
Bord ble dekket, og da alle gjestene hadde spist nesten nok, dunket Kristoffer Robin i bordet, reiste seg og sa at denne festen var til ære for et dyr som hadde gjort en storslagen ting, og vi vet alle hvem det er.
Og det gjorde alle, unntatt Tussi som reiste seg og hostet på en imponerende måte.
«Venner», sa han «og tilfeldige tilstedeværende. Det har vært en stor glede – eller kanskje det er riktig å si: det har vært en stor glede så langt, å se dere i mitt selskap.» og så fortsatte han med ord som hører hjemme i festtaler, men allikevel er hinsides og på et annet jorde enn vårt.
Det hele ender med stor fest, og gave-overrekkelse og alt, og at Tussi blir nokså muggen, om dere tillater slike uttrykk.
Hvorfor kommer vi trekkende med denne fortellingen nå lurer du kanskje på.
Jo, det er fordi vi synes det er morsomt.
La oss gjøre et tankeeksperiment.
Om vi tenker oss at det skal være et selskap, og vi inviterer for eksempel Dalai Lama. Og så tenker vi oss at det måtte være fint om det var andre som kunne treffe denne leende mannen? Som det jo ikke bare ikke finnes noe vondt i, men også glede i, og til og med noen ord og meninger det kan være verdt å tenke over? Han er jo litt tynnkledd kanskje, men hva så? Og så inviterer vi for eksempel Stortingspresidenten, sånn rent hypotetisk altså, så inviterer vi han. Og ikke før vi har gjort det, så reiser Kina seg og hoster imponerende, og sier: «Venner, og tilfeldige tilstedeværende, det har vært en stor glede, - eller kanskje det er riktig å si: det har vært en stor glede så langt å se dere i mitt selskap».
Hø?
Og hvis for eksempel, det tenkte selskapets inviterte Stortingspresident, da sa at «nei takk», og vi spurte det rimelige spørsmål, «hvorfor ikke det?» og han svarte, «fordi Kina sier det».
Da ville vi tenkt at Stortingspresidenten skulle tatt en titt på sokkelen til vår Nøff som vi akkurat har båret ut, for der står det:
«Engstelse blir vendt til mot
Stolthet støtter Nasses fot».
For sånn tenker vi på det, at når man er invitert til å hilse på, og har lyst, men så har en stor bumpete Tigergutt-venn som sier, «Nei, ikke gjør det, ikke gjør det nå mens noen ser på» og «Og ikke etterpå heller!». Og du så sier «OK, nei vel». Da har man flyttet seg nokså langt fra prinsipper vi liker å sammenlikne oss med, og ikke greid å vende engstelse til mot. Og det er noe å tenke på for noen og enhver. Nå som det er 17 mai og grunnlovsjubileum og alt.
Sånn tenker vi hvertfall.
Men, hva kan vi gjøre med det? Det vet vi ikke, men vi vet at vi lærer mye gjennom lek, og leke det er akkurat det vi skal gjøre nå.
I den leken, eller kanskje vi skal kalle det et eksperiment, så vil vi benytte rakett-teknologi, ballong, gaffatape og sugerør.
Vi har her osv.
Forsøk 1.
Stor ballong, liten ballong men ingen bakke
Forsøk 2
Stor ballong, liten ballong med nedoverbakke
Forsøk 3
Stor ballong, liten ballong med en liten nål på.
Herfra og ut tar vi det litt på sparket:
Så, hva kan vi lære av dette?
Jo, at når vi lar de store ha like forhold som de små, er resultatet gitt.
Og, at når vi bare er lastet med spisse argumenter, eller at den store motstanderen jobber i motbakke, så kan det gitte resultatet bli et helt annet!
Kanskje vi synger «Noen ganger er det helt allright.» etter at forsøket 3 er ferdig.