Utbæring 2013

Jeg brant bråte på hytta her om dagen. Jeg gikk og stulla og passet på flammene som bredde seg i ringer utover. For å holde bra kontroll hadde jeg tre bøtter vann som sto klare, og et par kvister med granbar. De er fine å slukke branner med. Et par solide rapp, så ligger det flatt og rolig.

Vinden er en uforutsigbar kar i sånne sammenhenger. Han puster på litt, og så bruser flammene opp og hopper og danser fra tue til tue. Da blir det vrient å holde hodet kaldt og flammene i sjakk. Noen ganger har jeg erfart at hodet mitt også bruser opp litt, i ren skrekk for at flammene skal komme ut av kontroll. Da ser jeg for meg at alt kommer til å brenne opp, hele jordet på en gang, med tilliggende skog og hus, og så kommer det på nyhetene og tilbake er bare svartbrent jord. Som om det var krig.

Så, jeg innrømmer det, jeg er en litt engstelig bråtebrenner.

Men kontroll er fint å ha, med flammer og alt. Da blir det å rappe til med grankvistene, og det i full fart for at ikke svineriet skal spre seg. For da er jo helvete løs, det vet vi alle, alle vi som er erfarne bråtebrennere, så noen ganger rapper jeg til, for sikkerhets skyld.

Og mens jeg da sto der, og passet flammene, med kvistene, og vannbøttene, så tenkte jeg på verden og livet. Og plutselig tenkte jeg på de heftige debattene som har vært den siste tiden, særlig om romfolk. Det har vært mange debatter, med til dels veeldig merkelige og fryktsomme argumenter. Noen bruser opp som en annen engstelig bråtebrenner, mens andre forsøker å helle bøtter med kaldt vann nedover knollen på motdebattantene. Og noen bruker grankvistene og slår løs. Noen argumenter er jo helt ute på et jordet, mens andre kan være i hvert fall på samme jordet. Men mest tenker jeg på hvordan det kan bli sånn at vi fortsatt er så forfjamset når vi møter fattigdommen i vårt eget land? Vi er jo veldig flinke (synes vi i hvert fall selv) når vi har fattigdommen på trygg avstand? Da hjelper vi til, med TV-aksjon og alt, og sender hjelp til mange som trenger det. Og da varmer vi oss i vår medmenneskelighet.

Men når tiggeren står på døra?

Hva er det som gjør at vi vil ha henne vekk? Hva er det som gjør at selve synet av en fattig sender mange av oss hodestups inn i mental bråtebrenning?

Stilt overfor slike store spørsmål, vender vi oss til Skriften. Og det står skrevet kapittel 3, der Brumm og Nøff går på jakt og nesten fanger en vussel.

Det er falt sporsnø denne dagen og vi går inn da Nøff og Brumm allerede har gått en runde rundt treet.

Sitat:

Plutselig stanset Brumm og pekte opphisset fremfor seg: "Se!"

"Hva?" sa Nøff, og hoppet i været, og for å vise at han ikke hadde hoppet i været fordi han var redd, fortsatte han et par ganger til, som om han drev med gymnastikk.

"Sporene" sa Brumm. "Et tredje dyr har sluttet seg til de to andre!"

"Brumm!" ropte Nøff, "tror du det er enda en vussel?"

"Nei" sa Brumm, "dette er et annet slags spor. Enten er det to vussler, og en – for eksempel – vissel, eller to – for eksempel –vissler – og en hvis det er det det er, vussel. La oss fortsette og følge etter dem."

Så fortsatte de videre, selv om de følte seg litt engstelige, for tenk om de tre dyrene foran dem hadde Fiendtlige Hensikter! Nøff ønsket at hans bestefar A.F hadde vært her og ikke et annet sted, og Brumm tenkte på hvor hyggelig det ville være hvis de møtte Kristoffer Robin plutselig og ganske tilfeldig – og bare fordi han var veldig glad i Kristoffer Robin.

Slik er våre venner i Hundremeterskogen. Slik viser de oss vei i vanskelige spørsmål, for hvordan ender fortellingen? Jo, den ender med at Kristoffer Robin forteller Brumm at det er sine egne spor de har sett, (mellom oss sagt, Nøff hadde dratt hjem, det var noe som hastet veldig…) Og Brumm nikker og sier, «jeg er en Dum Bjørn på Ville Veier, jeg er en Bjørn helt uten Forstand.»  og så går han hjem og spiser honning,

Og vi smiler til Brumm, for vi skjønner akkurat hva han mener. Han mener at han har gått rundt i ring, og vært redd for noen som i virkeligheten var som han selv (og Nøff). En vussel er muligens ikke annet enn vårt eget speilbilde! Sånn kan det også sees.

For noen ganger  tar tankene våre oss bort, og vi bruser opp og tenker på den aller verste måten, og vi blir uvitende den som puster vind til vår mentale bråtebrenning. Da bør vi gjøre som Brumm, erkjenne  vår brøde for oss selv, og dra hjem og ta en munnfull et eller annet.

Den tiggeren du møter utenfor døren, er deg selv født i et annet land. Deg må vi hjelpe, når det er her du står. Så får andre ta seg av organiseringen av regler og lovverk. Vi er da mennesker.