Kjære venner.
Husker dere Tulipangeriljaen? Nei, jeg tenkte meg det. I 2002 eller noe, så opprettet foreningen vår Tulipangeriljaen, som hadde slagordet "Tulipan mot Taliban”. Oppgaven til alle var å plante overraskende tulipaner på steder der ingen skulle tro at det var mulig å få noe vakkert til å gro. Dessuten var det en påminnelse om at krig og bomber ikke løser alle problemer. Selv ikke som forsvar. Og heller ikke som forsvar i andres land. Når vi lekte med tankene på hva Tulipangeriljaen kunne gjøre, så vi for oss at folk gikk rundt omkring og så plutselige tulipaner dukke opp i rundkjøringer, rundt uteliggeren og med stor overraskelse og tankefulle miner, tenkte at det var da jammen vakkert? Og vi sendte påminnelser om dette til flere storpolitiske maktmennesker, og håpet var at alle alliertes makter ville samle seg, gjerne i en tenketank, og tenke gjennom sakene. Hva vil vi oppnå og hva vil virke?
Men ingen hørte.
Siden kom teite karikaturtegninger, diskusjoner om ytringsfrihet, om klesplagg og hvem som hadde de riktige verdier. Det ble et forferdelig rabalder.
Og det er det vel egentlig enda.
Nåvel.
Vi vender oss som alltid til skriften, for å se om det er noe der som kan veilede oss i dagens über-turbulente verden. Og vi behøver ikke bla lenge, allerede i kapittel 2 hører vi om Brumm som går på besøk. Brumm våkner denne dagen og er i et nysgjerrig og dikterisk humør, så han synger sin ferdige sang:
"Her kommer Ole Brumm,
en liten bjørn i skogen,
tralalalabom,
jeg heter Ole Brumm.
Dette er en liten bjørnevise,
og mon tro jeg snart får litt å spise.
Her kommer Ole Brumm,
en liten bjørn i skogen,
tralalalabom,
jeg heter Ole Brumm."
Deretter går han ut i Skogen og ser om det skjer noe. Han finner hulen til Peter Sprett, og går på besøk. Sprett er hjemme, men later som ikke. Det hjelper lite. Brumm kommer inn, får noe servert, faktisk alt Sprett har å by på, og når det ikke er mer å hente, så vil han gå. Det går ikke.
Han blir sittende bom fast i utgangsdøren, og kommer verken ut eller inn igjen. Slankekur blir så ordinert av Kristoffer Robin, og sånn blir Brumm sittende dørgende fast i en hel uke.
Skulle man tolke denne fortellingen inn i virkeligheten vår, ville en mulig fortolking være slik:
Når man er på vei fra ett sted til et annet, dvs at det forekommer en personlig utvikling, så skal man ta en ting om gangen, hvis man forsyner seg for kraftig av det livet har å by på, kan det hende at det legger seg på midten. Og da blir det nettopp på midten man sitter fast. Så blir det mental slankekur. I en uke. Det betyr at man må ta konsekvensen av sine feiltrinn.
Men en ting legger vi merke til, og det er at i denne, for vår bjørn vanskelige situasjon, da stiller alle vennene opp, til og med alle Spretts slekt og venner, for å trekke Brumm ut av den fastsatte tilstanden. Og de gjør det uten å le eller gjøre narr av han.
Det er det noe stort over synes vi. Brumm har gått seg mentalt fast i sin livsappetitt, og vel, dumma seg ut! Men er det noen som håner ham? Som jubler over at der sitter'n, det selvopptatte matvraket? Niks. Det gjør de ikke. Og det store er at i en pinibel situasjon, så er det ikke ett ord om "du kan takke deg sjæl" eller "der fikk du den". Det viser respekt for forsøket hans, for han vil jo utvikle seg, og forhåpentlig til noe som er bedre enn det han var før.
Husker dere talen til Margreth Olin, som fikk NÆ-prisen i forfjor? Hun sa:
"Inne i hvert enkelt menneske er en flamme. Den skal vi verne om, slik at den ikke slukner."
Vi må huske å verne flammen, slik at den ikke slukner, enten ved at påfyll av luft hindres, men heller ikke blåses ut av andre. Hver eneste flamme er en flamme!
Vi symboliserer nå livets flamme: (FOTNOTE)(og starter såpeboblemaskinen) (som står i vinduet i andre etasje, rett over talerstolen)
Tenk deg nå at hver enkelt såpeboble er et liv, og at det livet bærer en flamme i seg som må vernes og næres. Tenk deg alle de livene som hver enkelt boble representerer. Tenk deg også at alle disse livene har noen som tenker på seg. En mor, en far, en søster.Og at hver gang en boble brister, brister et liv. Og vi vet ikke hva livet bringer. Noen bobler går høyt til værs og tas av vinden, noen faller rett i bakken, og for at disse skal kunne få en oppsving må vi puste litt på dem. Undenfra, som symbolsk nok er viktig. Ingen liker å bli tilsnakket ovenfra og ned….. Og noen bobler bobler ut av hagen og over til naboen, og noen sprekker plutselig. Og sånn er livet.
Så, hvis vi betrakter boblen som livets flamme, og så ser at det for eksempel kommer en boble seilende over gjerdet fra naboen, er det ikke da likevel en boble? Det er vel ikke mye som tyder på noe annet er det vel?
Og om du skulle falle for fristelsen til å smashe dem, tenk da på om du egentlig har rett til det? Å kverke noe som bærer i seg kimen til en storslagen reise med den rette tilførsel av luft, slik at flammen brenner så flott den kan?
Og, er det ikke ubehagelig å se noen som ødelegger noe og ler av det? Gir ikke det en ekkel følelse av noe feil?
Jo. Det gjør det.
Og hva har så dette med Brumm sitt feiltrinn å gjøre? Og hva har det med disse dagers krig på mange fronter å gjøre? Jo her kommer det.
Vi vil fortsatt oppfordre til å se på alle liv som skjøre, og påvirkelige. Alle påvirkes av luftstrømmer ovenfra og nedenfra. Av luftfuktighet, solskinn og torden. Så, er ikke da det beste å sørge for levelige vilkår for alle boblene våre, uavhengig av om de kommer fra naboens hage i sør, nord, øst eller vest? Og at det bare er da vi kan være nokså sikre på at ikke noen har lyst til å smashe andres bobler og flammer? Og at den som har fått boblene sine smasha, ikke får en avsindig lyst til å smashe tilbake?
Vi deler her ut såpebobleutstyr og leker litt:
Oppgaven er å passe på, og verne boblene våre, som en smed! Prøv å hold liv i dem så lenge som mulig!
Trygve - vi har en såpeboblemaskin jeg kunne tenke meg å starte ved fotnoten. Når jeg kommer til siste avsnitt er det klart for vår lek. Den kan vare til neste del av programmet.