Kjære venner av Nøff.
Det har stormet i verden en god stund nå, og verdens Heffalumper er lumpne nok til å benytte seg av det. Det bombes og raseres som bare det.
I Hundremeterskogen stormet det også en gang, med det resultat at Uglas hus raste sammen. Det er tydelig at det er en vesentlig hendelse i skogen ettersom det er hele to kapitler som omhandler dette.
Kapittel 8 forteller oss om Nøff som gjør noe Storartet. Han krabber opp i høyden for å komme seg ut av Uglas nedblåste og dermed raserte hus, og henter hjelp. Etter at stormen har lagt seg, står Ugla der og har ikke hus. I Midtøsten er det mange som ikke har hus nå, men de har hatt det, og det er verre og plutselig ikke ha det.
I Hundremeterskogen lager Ole Brumm et hyldningsdikt til Nøff, men i Palestina finnes ikke verken Brumm eller Nøff. Ingen dikter for knuste hjem.
I Hundremeterskogen derimot, dukker Tussi opp, mens alle tenker så det knaker på hvor Ugla skal bo. Tussi kommer fra ingensteder, og har ikke snakket med noen på søtten dager. (som i virkeligheten bare er elleve dager, men det forandrer ikke på situasjonen for hvis man synes det er som søtten dager så er det det det er.)
Hun kommer altså fra ingensteder, og kommer likevel med en løsning. Hun har nemlig funnet et hus som Ugla kan bo i, og hun viser det stolt frem for de andre i skogen:
Vi siterer:
” Der!” sa Tussi stolt og stanset foran huset til Nøff. ”Og det har navn på seg og alt mulig.”
”Å!” ropte Kristoffer Robin, og visste ikke helt om han skulle le eller hva.
”Akkurat et passende hus for Ugla. Synes ikke du også det, vesle Nøff?”
Og det var da Nøff gjorde en Edel Gjerning, og han gjorde den i en slags drøm, mens han tenkte på alle de deilige ordene som Brumm hadde diktet om ham.
”Jo, det er nettopp et hus for Ugla,” sa han, ”og jeg håper han vil bli meget lykkelig der,” og så svelget han et par ganger, for han hadde selv vært meget lykkelig i det.
”Hva mener du, Kristoffer Robin?” spurte Tussi litt engstelig, for han følte at noe ikke var helt som det skulle være.
Kristoffer Robin ville først spørre om noe, men visste ikke riktig hvorledes han skulle spørre.
”Joda,” sa han til slutt, ”det er et meget hyggelig hus, og dersom ens eget hus blåser ned, må en jo flytte til et annet sted, ikke sant, Nøff? Hva ville du gjøre dersom huset ditt blåste ned?”
Før Nøff fikk tenkt seg om, hadde Brumm svart for ham.
”Han ville komme og bo sammen med meg,” sa Brumm. ”Ville du ikke, Nøff?”
Nøff klemte labben hans.
”Takk skal du ha, Brumm!” sa han. ”Det ville jeg svært gjerne.”
Sitat slutt.
President Bush kunne man muligens med litt fantasi likne med Tussi? Lever i sin egen verden, har ikke peiling på den bakenforliggende historie og hva som betyr noe for folk, og overlater til Kr.Robin å ta den endelige avslutning? (Og Kr. Robin overlater det hele i sin tur til N.Nøff – det er litt av en ”gud” hva?)
Som vi skjønner er det klare paralleller til situasjonen i Midt-Østen. På mange plan antakelig, og kanskje er det noe her som går over vår forstand.
Det vi allikevel kan si er at det er mer urettferdig når hus – som folk bor i, hvor de har spist mat og kanskje hygget seg med et slag Yatzy på varme kvelder – når hus blir revet med vitende og vilje så å si over hodene på de som har – til nå – bodd der. Naturkrefter hører livet til, men menneskeskapt riving og rasering har vi muligheter til å gjøre noe med, og da må vi gjøre det.
Det nytter heller ikke å krangle i vei med hvem som har skylda og hvem som ikke har den. For hjemmene er borte uansett.
Vi tror nok ikke at verken Ariel Sharon eller Yassir Arafat vil høre på oss, men vi sier det allikevel.
HOLD OPP!!
På den annen side skal man ikke undervurdere at små positive drypp, til slutt fyller Dødehavet, og freden brer seg som en varm behagelig bølge over verden. Vårt drypp (ved siden av disse bæringene) akkurat i dag, er at vi som nevnt sender tegningene til Sharon og Arafat, med brev og det hele, nesten som en Dødehavsrull. Nåja.
Det i nå Svært Vanskelig å slutte seg til Brumm og Nøff sine betraktninger om livets Tigergutter:
”Tigergutt er i virkeligheten grei,” sa Nøff dovent.
”Selvfølgelig er han det,” sa Kristoffer Robin.
”Alle er i virkeligheten,” sa Brumm, ”Det tror i hvert fall jeg, men jeg har kanskje ikke rett.”
”Jo, det har du Brumm,” sa Kristoffer Robin.
Det er nesten Umulig.
Etter dette trenger vi en salme.. medlemmer av Gamle Oslo Kro og Kirkekor synger
”Syng for Nasse” for oss.