| Kjære venner.
Vi har her fått lekset opp fra skriften. Det var fra kapittel 7, vers én til fire. Her har Kengu ankommet Skogen ureglementert, noen vil kunne mene at hun har søkt asyl. Hun er ihvertfall der. Alenemor også. Asyl er forresten et fint ord, det kommer fra det greske Asylos som betyr «ukrenkelig» og også «et oppholdssted som vern mot fare». Likevel er det ikke bare det vi skal snakke om i dag. Nei, vi skal også snakke om eiendomsretten. Det høres kanskje kjedelig ut, men er det ikke, bare man snakker om det den på rette måten. Vi skal snakke om det eiendommelige i at foreldre synes de eier barn. Det kommer det mye rart ut av. Jeg vet at jeg har barn, og jeg kaller dem ofte mine, men i virkeligheten er de seg selv, med en helt spesiell verdi og sin helt egne hjerne, og sitt helt eget indre. Noen mener altså at foreldre eier barna, og at det å eie betyr å bestemme over dem. Alt. Som om de var en bokhylle man kan plassere etter behov. Vi mener at det ikke er sånn. Vi mener at barna er akkurat som oss voksne, de har bare levd litt kortere, og derfor ikke erfart alt mulig. Det er det eneste. De har samme krav på respekt, og samme krav på høflighet og imøtekommenhet, konsekvenser og veiledning som oss voksne. Vi skal oppføre oss mot barn som vi vil at barn skal oppføre seg mot oss. NÆ!-prisvinner Margreth Olin sa det veldig flott, et menneske har en flamme i seg, og den utsettes for prøvelser, for sånn er livet, men den må skjermes så den ikke blåser ut. I fortsettelsen av den lille innledningen vi nettopp hørte, vil vi lese at Hundremeterskogens innbyggere, dvs noen av dem, absolutt vil markere revir mot inntrengeren utenfra. Det er den selvoppnevnte Innvandringsminister Peter Sprett som organiserer en hjemsendelse med en solid lærepenge i. De skal nemlig bytte ut det lille kengubarnet med Nøff, og på den måten vil Kengu skjønne at hun burde komme seg tilbake dit hun kom fra. Og dermed dra selv. Men hva ville skjedd med flammen? Til kengubarnet? Tror du ikke kengubarnet ville ha vært nokså forskrekket over å bli hivi på hue ut? Hva galt hadde hun gjort liksom? Vi vet jo at flammen næres og vokser seg stor og kraftig når den ikke utsettes for utilbørlig påvirkning. Og en utkastelse ville nok være en sånn. Utilbørlig. Og en krenkelse! Å forsøke å blåse ut en flamme er en krenkelse. Nå vet vi at planen til Innvandringsministeren i Hundremeterskogen slo feil, og at kengubarnet og Kengu slår seg til ro og er til stor glede og fornøyelse for ettertiden. Det gikk altså bra. For våre egne barn truet med hjemsendelse, så er situasjonen litt verre, for de er i virkeligheten og ikke i en bok. De har sine egne flammer som du og jeg, og har som kengubarnet ikke gjort noe galt. De er født her, det er det eneste, og det er det ikke noe galt i, det er jeg jo også selv. Og jeg kan heller ikke noe for hvor jeg er født. Vi vil i det minste hevde barns ukrenkelighet, i lys av fortellingen nettopp fortalt, skulle vi ikke verge våre minstes flammer? Og når barn er ukrenkelige da har de fått Asylos, et vern mot fare, og er ukrenkelige. Dette håper vi at vår egen Innvandringsminister vil forstå, at flammer lever og vokser i alle, utsatt er den jo selvsagt, for sånn er livet, men det går bra. Med oss. Det er barna det ikke går bra med, og det er ille. Det vet vi, for se bare hvordan det gikk med massemorderen. Der inne er det ingen flamme. |