Kjære venner.
Vi innrømmer det. Det er ikke lett. Å tenke med hjertet. Særlig ikke hvis man er i en forening som skal øve seg i å tenke med det. Hvordan gjør man det?
Jeg begynte som alle gjør – å øve meg i det som var lett. Jeg startet langt borte. Jeg er for regnskogen. Det var lett å være. Jeg er mot klimagasser. Det er like lett. Minst. Jeg er mot nazistene, særlig de i andre verdenskrig. Jeg er for å behandle folk med respekt og følelser. Jeg mener å behandle folk som om de hadde følelser. Fine følelser. Sånne som alle burde ha fordi de har levd et liv med frihet og ansvar. Og følt seg velkomne og verdsatt. Sånt er det jeg er for. Og så er jeg mot Bush. Men det er nesten for enkelt.
Deretter prøvde jeg meg på litt vanskeligere ting. Jeg prøvde å forstå de som gjorde dumme ting mot andre. Å leve meg inn i hvordan de hadde det? Jeg prøvde meg på å forstå hva som foregår i hodet på barn som for eksempel sloss? Og deretter på russ som sloss? Og så på voksne som sloss. Og synes jeg greide det nokså bra. Det kan være mange grunner til slosskamper, og jeg følte meg litt oppkvikket av at jeg syntes jeg forsto litt.
Deretter prøvde jeg meg på å tenke med hjertet for viderekomne. Jeg prøvde å forstå de voksne som banker de som er mindre enn seg. Jeg prøvde å forstå de som lar unger jobbe med syrebad tretten timer om dagen. Hva med generaler i Burma som ikke slipper nødhjelp inn til sitt eget folk mens hundretusener dør og millioner står overfor trussel om sykdom, hunger og død, samtidig som de vil at det samme folket skal stemme på dem???? Jeg prøvde å forstå han som bygde bunkers i Østerrike. Og jeg innrømmer det – jeg greide det ikke. Jeg ble egentlig så eitrande forbanna!
Kan det være fordi hvis man tenker med hjertet så krever det en innlevelse, og at innlevelsen betyr at man tar stilling? Tar stilling for de som er minst? Underdog som man også kan si? Ja, kanskje det. Men hva gjør man hvis man står overfor et menneske som ikke skjønner hva han har gjort? Og at han står i en rettssal og skal dømmes? For det han har gjort. Som han ikke skjønner. Hva gjør vi da? Tar kverken på`n kan vi vel egentlig ikke. Ikke uten å bli like ille som den vi dømmer var, og hvor er vi da egentlig? Vi hersker ikke over liv og død. Og i denne saken er han klart minst? Eller? Lett er det ikke.
Normalt vil vi søke svaret på vanskelige spørsmål i skriften. Men der blir vi snytt. I skriften står det ikke noe som hjelper oss. Så vi er på egen hånd. Og her er hva som står.
Fra Brummboka kapittel 10, side 244 og utover:
Her går vi inn i fortellingen der Brumm og Kristoffer Robin går en tur, og kommer til det stedet i skogen som ble kalt Kjempens Fang. Det var et fortrollet sted med noen og seksti trær, og en gressmatte man kunne legge seg på rygg på uten å ville sprette opp og finne seg et annet sted. Man så himmel og jord møtes på det stedet, og de snakker om å gjøre Ingenting, for det er så gøy, og Kristoffer Robin begynner å fortelle Brumm og Konge og Dronninger og Europa og Brasil og flere imponerende ting. Og Brumm tenkte at det måtte være fint å ha en Virkelig Hjerne som kunne fortelle deg saker og ting.
Og Kristoffer Robin blir mere og mere tankefull og vi skjønner at han står overfor en avgjørende hendelse i livet. Han skal ut av Hundremeterskogen og kikke på livet utenfor. Og han er engstelig. Han sier:
- Brumm, ropte plutselig Kristoffer Robin. Han hadde hele tiden sittet og stirret utover verden med hånden under haken.
Ja, sa Brumm.
- Når jeg – når – Brumm!
- Ja, Kristoffer Robin?
- Jeg kommer ikke til å gjøre Ingenting lenger.
- Aldri mere?
- Vel, ikke så ofte i hvert fall, de lar deg ikke få lov.
Brumm ventet på at han skulle fortsette, men han sa ikke mer.
- Ja, Kristoffer Robin?, sa Brumm for å hjelpe han videre.
- Brumm – når jeg – ja du forstår – når jeg ikke gjør Ingenting lenger, vil du likevel komme hit opp av og til?
- Bare jeg?
- Ja, Brumm
- Vil du også være her?
- Ja, Brumm det vil jeg. Egentlig. Det lover jeg Brumm.
- Det var bra, sa Brumm
- Brumm, lov meg at du ikke vil glemme meg, ikke noen gang. Ikke engang når jeg blir hundre år.
Brumm tenkte seg om litt.
- Hvor gammel blir jeg da?
- Nittini
Brumm nikket. ”Jeg lover, sa han.
Mens han fremdeles så utover verden, strakte Kristoffer Robin ut hånden og lette etter en labb.
Brumm, sa Kristoffer Robin oppriktig. Hvis jeg – hvis jeg ikke riktig –
- Han stanset og prøvde igjen. Brumm, hva som enn hender, så vil du forstå – ikke sant?
- Forstå hva?
- Å, ingenting. Han lo og reiste seg med et hopp. Kom!
- Hvorhen? Spurte Brumm
- Hvor som helst, sa Kristoffer Robin.
Så løp de avgårde sammen. Men hvor de enn drar og hva som enn hender dem på veien, så vil alltid en liten gutt og Bjørnen hans leke sammen på det fortrollede stedet øverst i skogen.”
Og slik slutter fortellingen om Brumm og Nøff og alle sammen. Og Kristoffer Robin som står ved terskelen inn til skolelivet og skjønner at fra nå blir ingenting som før.
Og så tenker vi at disse små ut og innbæringene våre er våre møter øverst i skogen på det fortrollede sted. Og vi møtes der to ganger i året og da gjør vi det for å samle krefter til å møte verden dagen etter og andre dager etter det, for det er sant som det blir sagt, det er ikke ofte man kan gjøre Ingenting lenger.
Og det hjelper oss til å lese aviser og høre nyheter, om jordskjelv og sykloner, om bunkerser i Østerrike. Og allikevel, selv om virkeligheten er utenfor fatteevne, så vet vi at det skjer så mange bra og gode ting i verden at vi allikevel kan samles med et smil.
Og bare vi fortsetter med det, oppmuntret av hverandre, da vil vi spille en rolle.