Tale holdt av Tor Åge Bringsværd:
I fjor fikk jeg Nasses stafettpinne – og den er jeg veldig stolt av. Derfor ville det vært så fælt om jeg nå skulle gi den fra meg. Jeg mener: sånn som de gjør i andre stafetter, hvor de løper etter hverandre og gir hverandre den samme pinnen hele tiden. Men det slipper jeg. Jeg skal hverken løpe eller gi fra meg pinnen min. For dette er en helt annen – og ganske ny – form for stafett. I vår stafett får alle lov til å beholde den pinnen de får, og det er mye hyggeligere. Til gjengjeld må vi skaffe en ny pinne – som vi så kan gi til akkurat hvem vi vil.
Dette er bakgrunnen for at jeg en dag for ikke så lenge siden – dvs sånn omtrent i går – gikk ut i skogen – det vil si jeg gikk under epletreet nederst i haven – og brøt av en liten kvist, dvs en pinne – som jeg egentlig fant på bakken. Og siden det gikk såpass lett, så brøt jeg av en til. For plutselig – jeg mener når vi først har begynt å forandre på reglene for stafetter – og de har sikkert ikke vært forandret siden gresk-romersk tid – og det er lenge siden – og som sagt: Plutselig tenkte jeg at… når vi først skal forandre på noe, så skader det jo ikke om vi gjør det ordentlig – for eksempel slik at det kanskje kan kalles en omveltning. Derfor fikk jeg det for meg at jeg ikke ville gi fra meg bare én, men to stafettpinner – for det må jo være dobbelt så fint som én – og så ville jeg oppfordre de to jeg ga pinnnene til... at hver av dem neste vår skulle gi to nye pinner til to andre... så da blir det altså fire pinner. Og året deretter blir det åtte, så vidt jeg kan forstå. Og deretter blir det nesten vanskelig å regne. Men hvis alt går som det skal, så mener ugla at vi om noen ganske få år kommer til å løpe i stafett alle sammen. Og det kunne vel blitt moro? Jeg sier: "Kunne blitt". For i siste øyeblikk mistet jeg motet. Eller rettere sagt: Mitt demokratiske sinnelag tok overhånd. For det hadde kanskje vært en sånn voldsom omveltning som man helst burde vært flere som bestemte... Så derfor har jeg bare tatt med én av de to pinnene, likevel. Men den har jeg til gjengjeld satt gul sløyfe på. Og den jeg nå idag ønsker å hedre med denne pinnen, det er en person som har gjort et (for å holde meg til Nøff-språket) svinaktig godt arbeid ikke bare for små griser, men også for små bjørner og alle andre i Skogen. Han er representanten for de unge i vår bevegelse (dvs alle de som er i stand til å klatre opp på et garasjetak uten hjelp), men samtidig en veteran når det gjelder all slags skogsarbeid – og først og fremst: han har utvist en misjonsiver – særlig på Internet – som i hvert fall i dette land – når vi et øyeblikk ser bort fra Vålerenga – totalt mangler sitt motstykke. Hans "sted" på Internet – Hundremeterskogen – er etter min mening ikke bare Norges, men rett og slett verdens beste og mest frodige nettsted for Brumm og Nøff.
La oss si det på den måten: Hvis alle de mennesker som Eirik Refsdal har vist veien til Skogen via sine hjemmesider... hvis alle disse hadde kjøpt for eksempel Brummboken, så hadde denne utmerkede brummologiske årboken ikke trengt å gå inn. (For det gjør den kanskje nå i år. Men nok om det!) Jeg ber altså om at denne Svært Gode Venn av Nøff trer frem og mottar sin velfortjente stafettpinne og sitt symbolske dunk i ryggen: Eirik Refsdal. Nå gir jeg deg pinnen – Nasses stafettpinne for 1999 – og nå kan alle dere andre klappe. Værsågod.
Men enda må jeg si litt (for når jeg først har kommet meg opp på dette taket, så er jeg litt engstelig for å gå ned igjen) og dessuten vil jeg be om å få frem enda en representant for vår stolte bevegelse – for nå har jeg tenkt å gjøre noe helt spesielt – og da er det selvfølgelig Harald og Trygve jeg vil ha frem. (Kom frem!)
Uten Harald og uten Trygve og uten, ja det er nok flere som deler ansvaret og æren med dem, men Harald og Trygve må stå som representanter for dem alle. Uten dem, så ville vi slett ikke stått her – i en bakhave på Vålerenga i Oslo og hatt det så hyggelig som vi jo tross alt her det.