To skulpTURER til Molboland ...én med en skulptur og én retur med to.
Foreningen har som formål og inspirere hverandre til å tenke med hjertet, og da vi for andre gang oppdaget at Nøff var enøret, forsto vi at vi måtte gjøre noe. For, tenkte vi, når barn (eller voksne for så vidt) er så henrykte og glade (som vi mener å vite), at de i en slags ren spontanitet river øret av grisen, og deretter sannsynligvis ser seg forskrekket rundt og lurer på om noen har sett det hele, og så legger det avrevne øret forsiktig under Nøff, for så i sannsynligvis underlig humør å late som nærmest ingenting (tror vi kanskje), og deretter (kanskje hele resten av dagen og kanskje hele resten av uka) gremme seg over det hele, slik at tankene er et helt annet sted enn sammen med oss andre som jo da relativt intetanende bærer Inn en Nøff vi tror har de flagrende ørene intakt! (som du skjønner er det ganske mørkt ute i selve Bæreøyeblikket). Det er jo ikke særlig hyggelig for den ulykkelige øreriveren.
Derfor ville vi eviggjøre Nasse. Og hva kan vel være bedre enn Bronse? Etter litt om og men og fram og tilbake, samt omvendt, fikk vi kontakt med en Bronsestøper i Molboland. Dermed måtte Nasse ned fra sokkelen og ut på tur. Og den foregikk omtrent sånn:
Etter å ha sluppet å prøvekjøre en bil, (det kunne man nemlig gjøre på den tiden, men som sagt – vi slapp) fikk vi en gratis tur-retur reise med lugar med Danskebåten. Jeg tok Nasse (la oss for enkelthets skyld si:) under armen (mens sannheten er at jeg bar tungt) og ventet en time i avgangshallen før vi gikk om bord, en snøfull torsdag i mars. På vei over ripa (heter det ikke det da?) traff vi presten på Vålerenga, Einar Gelius som forbløffet sa: "Næmmen er du på tur med Nasse Nøff?" Og det var jo ikke lett å benekte når man sto der med beviset i armene. Vi snakket litt om Vålerenga og sånn, og jeg ble litt sliten av å stå der med Nøff som faktisk (akkurat da) var enda tyngre enn før nevnt. Kort sagt, jeg gikk til lugaren og la Nøff i sengen hans. Jeg hadde tatt på Nasse et flott tørkle for å beskytte de før nevnte ørene, så han så ut som en stolt malisk kvinne (faktisk), og han ville ikke ta det av - selv ikke når han sov.
Vi sov godt den natten, så godt at vi ikke våknet før alle var gått fra borde, og tollerne var heller ikke der. (Det med tollerne er nevnt fordi en av oss var litt engstelig for hva som ville skje på vei gjennom tollen. Narkotikasmuglere skal være oppfinnsomme folk, og det ble tenkt i retning av hva som ville skje dersom Tollen fikk det for seg at Nasse ikke var av gips men av noe annet hvitt. Vinkelsliper var også i en sånn tanke). Lettet (for det med at tollerne ikke var der) og tynget (av grisen) gikk vi i land og tok toget videre gjennom det yndige danske landskap. Det er hyggelig på tur.
Min gode venn Knut møtte oss på toget og innlosjerte oss elskverdig hos seg og Hege. Vi var venner som venner er den kvelden, og dagen etter dro vi til Bronsestøperen.
Ååå, der var det fint! En fin gammel dansk bondegård, med statuer i gips og bronse stående både her og der. Dvergpapegøyer (som heter Lovebirds på engelsk) hadde et eget bur utenpå en låvebygning og en langbent mynde løp nysgjerrig og elegant rundt på den brosteinsbelagte plassen i vårsola. Trygve Bronsestøper og hans Lotte serverte kaffe og fortalte om hvordan man egentlig gjør når man lager en bronsefigur. Det hørtes vanskelig ut, men man tar altså silikon utenpå en form, og så har man voks i denne igjen, og så skal det være gips med småstein i både utenpå og innenfor den voksen. Så blir dette satt inn i en varm ovn, og så smelter voksen, og tilslutt helles flytende bronse oppi der voksen har vært. Slik gjør man det.
Jeg fortalte litt om oss, om Nøff og foreningen, om ballongslippet, om NÆ!-prisen, og jeg viste bilder fra de ulike Bæringene. Jeg forlot Molsstøberiet med en god følelse, og dro hjem alene.
Trygve (originale F. Andersen, for å si det sånn) ble med for å hente Nasse i slutten av april. Tidsnok til å rekke Utbæringen så klart. Denne gangen tok vi bil, for vi var litt usikre på hvor mye Nøff ville veie når alt kom til alt!
Vi overnattet hos Knut og Hege denne gangen også, og etter en lang frokost tok vi av sted til Mols og Trygve Bronsestøper. I et deilig vårvær og med spent stemning møtte vi Trygve og Lotte på brosteinsplassen. Kaffe og kaker var satt fram, men først ville vi se på Nasse. Han er blitt helt lik seg selv, litt brunere selvfølgelig (han hadde jo vært i Syden) men helt seg selv, og hans vekt er nå i bronse. Altså tung nok. Vi drakk kaffen, spiste noen kaker, tok noen bilder og dro videre.
Nå er det jo ikke så ofte en statue flytter på seg. I løpet av de årene vi har båret Nasse, har han vel til sammen beveget seg la oss si 40 meter? Denne gangen var Nøff virkelig på langtur, og vi benyttet anledningen til å dra videre sørover - vi dro til København! Vi syns vi måtte det, når anledningen var der. Nasses kor, det etter hvert mer og mer kjente Kampenkoret skulle holde konsert der, og vi flyttet inn på samme hotell som dem. I seng med Nasse (og det var ikke fordi vi egentlig ville på byen uten ham, men mer fordi det var lørdag kveld, og det kunne kanskje (for uvitende) se litt mystisk ut å se et syngende muntert kor bærende på en statue sene nattetimer i Strøget) og ut til middag og glad sang på et vertshus, før det bar hjem og i seng.
Hva gjør man når man for første gang er i København? Ja, er man statue bør man vel ha med seg Den Lille Havfrue? Vi dro dit, og det var et historisk sus over dette møtet. For alt vi vet er det første gang en statue møter en annen statue? Og det er hvertfall første gang i historien at Nasse Nøff møtte Den lille havfrue! (Uten at vi vet det helt sikkert, så er det første gang Nøff møter en dame i det hele tatt, og iallfall en dame uten klær!) En stor gruppe japanske turister som hadde forsamlet seg rundt Den lille havfrue med skarpladde kamera ble ganske forfjamset over vårt besøk. Vi kan trygt si at den dagen ble det tatt flere bilder av Nasse enn av Den lille havfrue, og det er morsomt å tenke på at Nasse etter dette har en sentral plass i mange japanske album.
Statuer burde kanskje flytte mer på seg? De står jo bare der år etter år, og er symboler akkurat der de er? Det ville vært fint om f.eks Sinnataggen kunne tatt en tur til f.eks Wergeland? Eller hva med Sinnataggen oppstilt ved Frihetsgudinnen? Det kunne blitt fine symboleffekter ved slike turer! Vel, vi dro hjemover etter hvert, oppover Sjælland over til Sverige og stoppet ikke før Svinesund. Det syns vi at vi måtte.
En kort reise for så vidt, men en lang og begivenhetsrik for Nasse Nøff, som attpåtil var blitt fordoblet i løpet av turen. Vi satte Nøff på sokkelen sin, slik at han liksom skulle venne seg litt til det før vi bar han ut.