Aller første gangen Nasse ble gjenstand for feiring, da var det selvsagt ikke mulig å bære ham. Vi måtte jo ha en avduking! Slekt og venner ble invitert og det på selveste 1. mai. Vi hadde bygget et fint stativ av gamle forskalingsmaterialer, og surret rundt en brukt presenning. Hele greia var fire meter høyt, og vi hadde knyttet tau i et sinnrikt system, slik at presenningen skulle falle pent ned til bakken. Slik gikk det ikke helt, den satte seg fast i en grein i plommetreet, og det ble litt surr med det, men vi fikk da til, og koret sang og folk lo og vi holdt denne talen:
På denne dag er vi samlet for å avduke en statue. En statue av en som for mange har betydd noe helt spesielt. Kanskje har kameraten hans betydd mest, ihvertfall er han mest berømt! Men det er ikke dette det skal handle om i dag.
I dag feirer vi første mai, en dag som har stolte tradisjoner. En dag som markerer de mange små sitt arbeid for respekt og menneskeverd. Det er en dag hvor det ofte blir snakket i store bokstaver, av folk som heller burde bruke tiden på noe annet. Heller ikke dette skal det handle om idag. I dag skal vi snakke med små bokstaver. I dag skal vi snakke om mot. Og som det er så vanlig i våre dager; vi skal snakke om hverdagsmot.
Venner, vi er samlet her idag for en stakket stund å hengi oss til tanken om idealer. Hvor mange av oss har ikke kjent avmakten overmanne oss etter å ha fått servert boulevardavisenes forside midt i trynet? Hvor mange av oss har ikke sneiet innom en av de milliarder nærradiostasjoner som finnes og grøssende og aldri fort nok skrudd tilbake til «Sånn er livet» på NRK? Hvor ofte lar vi oss ikke avspise med latterlige fjernsynsprogram om livets viktigste sider? Tilgivelse, kjærlighet...
Venner, det kreves mot for å holde hodet høyt idag. Hvor er idealene våre nå? Har vi smelta dem inn i en såpeopera? Glemt å levere dem tilbake til biblioteket? Fått søl på dem?
Nei!
Vi har idealer, de er bare så godt pakka inn. Vi må jo nesten pakke dem inn, når hverdagen er så full av kompromisser. Det er ikke gitt alle å si klart og tydelig fra om trakassering av andre, om overgrep mot de som er mindre enn oss og andre viktige saker. Vi er redde, og det er der det ligger. Redde for konsekvenser. Og vi har grunn til å være redde. Hvis vi for eksempel skulle si til sjefen det vi egentlig har lyst til å si til sjefen..., eller gripe inn i en ungdomskonflikt.. eller være den som stikker hodet fram, uten at vi for eksempel er vant til det?... ts ts ts ts... Selv de tøffeste blant oss er redde. Bare hør her:
"Da jeg gikk ut så jeg Sam i baren fylle opp mitt glass
mine gode venner, Hank og Slim de holder av en plass
De vet at jeg vil sitte og de vet at jeg er tørst
Jeg skal bare knerte Ville Billy først.
Ref.
Søren, søren, søren
det her går aldri bra
er det noen som kan høre meg, så ta meg vekk herfra
det er ikke første gangen at jeg deltar i duell
men jeg tror det blir den siste nå i kveld."
Sitat fra "Full Cowboy" av G. Lorentzen
Og når vi nå erkjenner at vi er redde, hva gjør vi med det? Vi trøster oss.. Selv finner jeg trøst i at noen er f.eks mindre enn meg, dårligere på 110 m hekk eller hva det nå er jeg har behov for å tøffe meg litt i. Jeg mener, det er jo en trøst at vi for eksempel slår svenskene ikke sant??
Så derfor er det befriende å vite at det finnes noen som er reddere enn oss! Hvordan skulle vi kunne greie å holde hodet høyt dersom vi visste at vi var den aller reddeste? Det er med en viss lettelse jeg kan konstatere at ihvertfall en er reddere enn meg. Det hjelper litt liksom.
Så tror dere vel at vi skal avduke en reddhare? Langt ifra. Vi skal - ved avdukingen av denne statue - slå fast at det å være modig - det kommer an på hvor man ser det hele fra!!! Godtar vi dette, vil statuen som avdukes symbolisere håp.
Avdukingen av denne statue skal foretas av Trygve, uten hvis hjelp det aldri hadde blitt noe av, og som sikkert er like redd som meg, og Ingvild som forstår redsel bedre enn de fleste.
Etter avdukingen vil det bli lest et dikt, etterfulgt av korsang. Værsågod.
"Engstelse blir vendt til mot,
Stolthet støtter Nasses fot.
Vit at frykt er motets mor.
For som liten er han stor."
Musikk fyller hagen.
Noter: